Spire

Kampanjelansering av “Typisk norsk å være god?”

I går, 20. september, lanserte vi vår nye høstkampanje med aksjon utenfor Stortinget på morgenen og debatt på kvelden. Kampanjeleder Dina Norum Kivle, oppsummerer kampanjen med dette sitatet fra gårsdagens appell: - Vi må skape en ny økonomisk struktur hvor naturen ikke er en innsatsfaktor, men grunnlaget for hele økonomien. Les hele appellen til Dina og se bilder her!

Spire sin nye kampanje "Typisk norsk å være god?" tar for hvordan Norge, og andre land, ikke klarer å få til reelle klima-, miljø- og utviklingstiltak for å sikre en mer bærekraftig verden, selv om vi hevder at vi er et foregangsland på disse spørsmålene. I anledning kampanjelanseringen kledte vi oss i derfor i det mest 'typisk norske' vi kunne finne og stilte oss opp foran Stortinget på morgenkvisten og serverte oljesvarte vafler til lyden av Edvard Gried og appell fra kampanjeleder Dina Norum Kivle (les appellen under) og leder i Attac Norge Martine Kopstad Floeng. Hvorfor? For å vise hvordan selvmotsigende norsk politikk har en dårlig bismak av olje- og gassutslipp.

Senere på kvelden inviterte vi også til debatt om norsk klima- og utviklingspolitikk med Jens Frølich Holte, statssekretær for utviklingsminister Nikolai Astrup, Hanne Svarstad, professor i utviklingsstudier ved OsloMet, og Hege Skarrud, leder i Spire. Hvorfor? Fordi vi mener at sånn det foreligger nå, så er det ikke typisk norsk å være god hverken her hjemme eller internasjonalt fordi vi ikke klarer å rette blikket vekk fra et jag om økonomisk vekst som er i ferd med å ødelegge vårt livsgrunnlag.

Dinas appell

1987 var et viktig år. Da kom det en rapport som ville legge rammene for både norsk og internasjonal politikk i mange generasjoner framover, nemlig Brundtlandrapporten. Denne rapporten satte utslipp av CO2 og klimaendringer på den internasjonale dagsordenen. Bærekraftig utvikling ble et ord på alles lepper. Vi blei også gitt tanken om at vekst og miljø kan gå hånd i hånd. Da kunne vi i Norge puste letta ut - vi kunne fortsette å pumpe olje for egen lomme, og gi småmynter til land i Sør. Noen år seinere fortalte Gro oss at det er “typisk norsk å være god.” Vi nikka og smilte oss enige. Det visste vi jo.

20 år seinere starter regnskogsatsingen til Stoltenberg. Kostnadseffektivitet i klimaarbeidet blir fanesaken til samfunnsøkonomen da Norge skulle ut å redde verden og klimaet. Vi nikka også da og tenkte på orda som Gro sa i 1992. Vi inviterte Al Gore og FNs klimapanel til Oslo for å motta Nobels Fredspris. Fortsatt den flinkeste i klassen.

I dag står verden foran store utfordringer, og det har i det siste blitt klart at norsk politikk for utvikling er lite samstemt, eller selvmotsigende. Vi bruker milliarder av kroner på en regnskogsatsing i det globale Sør, samtidig som vi importerer palmeolje til biodrivstoff og soya til kraftfôr som gir store ødeleggelser i de samme områdene. Det kan virke som om Norge har havnet i en aldri så liten identitetskrise: vi vil være både verdensledende på klima og miljø og også verdensledende på eksport av olje og gass. Disse to identitetene er i åpenbar konflikt, og mennesker, miljø og klima lider som konsekvens av dette.

Så, tilbake til dette med samstemthet. Lær dere dette ordet først som sist, folkens. Samstemthet er helt grunnleggende for å kunne sikre en bærekraftig framtid for oss og framtidige generasjoner. Det betyr at vi må se det sosiale, økonomiske og miljømessige sammen med hverandre. For å sikre samstemthet må vi skape en ny økonomisk struktur hvor naturen ikke er en innsatsfaktor, men grunnlaget for hele økonomien. En økonomi som arbeider innenfor rammene til naturens tålegrenser og møter befolkningens behov, ikke en økonomi som hele tida prøver å utvide denne grensa som vi gjør i dag.

Et av motargumentene en ofte møtes med dersom en sier at vi ikke trenger mer økonomisk vekst er at vi da setter velferdssamfunnet i fare. Jeg vil si tvert imot. Hvis vi ikke snakker om at vi trenger et alternativ til økonomisk vekst setter vi velferdssamfunnet i fare. HVOR mye er det egentlig vi har tenkt til å vokse? Og på HVEM sin bekostning? Det er på høy tid at vi tar i bruk nye verktøy for å møte de sosiale utfordringene verden står ovenfor, og klimaendringene som vi ser tydeligere og tydeligere konsekvenser av verden rundt. For det har vist seg gang på gang at disse problemene ikke kan løses innenfor rammene av vårt nåværende økonomiske system. Markedet er rett og slett ikke i stand til å løse klimaproblemene! Hvem skulle trodd det?

Jens Stoltenberg sa da han var statsminister: hadde Norge hadde bestemt her i verden, ville klimakrisa vært løst. Det veit vi i dag at ikke er sant. I dag står jeg her i bunad, en helt vanlig torsdag i september. Det føles litt rart. Men grunnen til at jeg gjør det er for å utfordre nasjonalfølelsen litt. Norge er et flott land, og jeg er stolt av bunaden min. Men jeg må si at nasjonalfølelsen får seg en knekk når Norge fører en politikk som gir med den ene hånden og tar med den andre.

Det er på tide at vi tar vårt historiske og økonomiske ansvar på alvor, og setter klima og mennesker i førersetet, ikke næringsliv og økonomisk vekst!

Les mer om kampanjen HER!