Spire

Når ting bare ikke går i hop

FN kom i dag med en ny klimarapport, kanskje den viktigste hittil. Den redegjør for konsekvensene av henholdsvis 1,5 og 2 graders global oppvarming. Hakk i hæl fulgte statsbudsjettet. Det var dessverre ikke mye samsvar å se mellom disse.

Som et tillegg til statsbudsjettet kom også samstemthetsrapporten til regjeringa, som skulle kartlegge arbeidet med samstemthetsreformen. Ei heller var den rapporten noe å juble over, da den ikke makta å ha noe som helst konkret innhold. Det virker som om landets ledende politikere ikke har klart å ta innover seg det historiske og økonomiske ansvaret Norge har i bekjempelsen av klimaendringene, og hvor mye det haster med tiltak.

Den klimavennlige oljenasjonen

Én ting har bltt klinkende klart i dag; det haster med store klimatiltak. Vi, og alle andre miljøorganisasjoner har mast om dette hvert eneste år så lenge de fleste kan huske. Noen er sikkert lei masinga. Det er vi også. Problemet er at vi ikke har blitt hørt. FN har ikke blitt hørt. De som rammes hardest av klimaendringene har ikke blitt hørt. Og hva er konsekvensen? Jo, vi blir nødt til å sette inn tidenes spurt til mållinja, eller levere historiens drittpakke i fanget på dagens unge, og framtidige generasjoner.

For FN slår fast i rapporten at det kreves ekstraordinære tiltak for å klare dette. Her kommer det fram at vårt siste reelle håp for å begrense oss til 1,5 graders oppvarming er å kutte all bruk av kull, og nesten all bruk av olje og gass, samtidig som vi er nødt til å fange og lagre CO2, og vaske atmosfæren for CO2. Problemet er at teknologien for fangst og vasking ikke finnes, og ingen nasjoner viser nødvendig vilje til å kutte egen petroleumsproduksjon. Norge for eksempel velger å klappe seg selv på skulderen som en selverklært “klimavennlig oljenasjon” på grunn av sin regnskogsatsing, og gjør heller få tiltak for klima og miljø i statsbudsjettet. Vi har altså 12 år på oss for å gjøre de store tiltakene verdenssamfunnet behøver før utvikling går i revers. Men, ingen ser ut til å hoppe på ballen. Det virker med andre ord ikke spesielt lovende for framtidige generasjoner.

Egennytte eller framtiden?

For å sette kronen på verket, slår også FN fast at bærekraftsmålene er gjensidig utelukkende slik ståa er nå. Bærekraftsmål 1 er at vi skal utrydde fattigdom. Problemet med det er at et fokus på økt velstand for alle gir økt etterspørsel etter energi og forbruk, noe kloden ikke tåler. Vi i rike land, som allerede lever over verdens bæreevne, må altså ofre noe av egen velstand, eller ofre utvikling i Sør og framtidige generasjoner på luksusens fat.

Vårt historiske og økonomiske ansvar for klimaendringene her i Norge er stort. Sett i tall fra ForUM, må vi kutte 430 prosent av nasjonale utslipp relativt til 1990-nivåene før 2030 dersom vi skal hedre dette ansvaret. Her må 53 prosent gjøres hjemme og resten gjennom internasjonale klimatiltak. Med dagens statsbudsjett kan vi regne med et nasjonalt utslippskutt på 13,5 prosent fra 2017-nivået, og ingenting i nærheten av de resterende 377 prosentene internasjonalt. FN ønsker et globalt utslippskutt på 45 prosent fra 2010-nivåene for å begrense 1,5 graders oppvarming. Dagens statsbudsjett er urettferdig, det pålegger lavutslippssamfunn å fryse deres utvikling fordi vi ikke ønsker å legge tanken om økonomisk vekst på hylla og se etter alternative måter å strukturere samfunnet på.

Motivasjonen til å endre samfunnet sånn at det gagner flere har ikke vært der fullt ut, i stedet har vi tatt i bruk halvhjertede kalkuleringer av kostnadseffektivitet og grønnmalt den økonomiske modellen med en navneendring: grønn vekst. Litt som Statoil som endra navn til Equinor, egentlig. Men nå viser det seg altså, nok en gang, at dette ikke holder mål.

Systemendring som løsningen

For å få til endringen som er nødvendig er vi nødt til å ha en annen motivasjon enn den vi har i dag. Vi kan ikke lengre la markedet og økonomisk vekst få være beslutningsgrunnlag for statsbudsjettet. Vi må heller omfordele godene vi har sånn at de kommer mennesker og miljø til gode - både i Norge og verden, i dag og i morgen. Markedet er ikke laget for å forstå sine virkninger på klima og miljø, dets formål er å  tilrettelegge for produksjon og forbruk. Markedet er derfor i seg selv ikke kompetent til å gå klimaendringene i møte på en måte som vil gi reelle klimatiltak. Hva Norge er verdt sett i BNP gjelder lite når klimaendringene banker på døra.

Det er fine småting å spore i statsbudsjettet. Det er milliarder i satsning på fornybar energi. Det er titalls milliarder i bistand. Og Venstre slår seg på brystet over økt flypassasjeravgift. Men for oss som faktisk ønsker en rettferdig og bærekraftig verden blir det å skryte stort av dette som å klappe et barnehagebarn på hodet og si “Jada, du graver deg nok til Kina med den spaden der”.

 

Noe av det Spire savner i statsbudsjettet

1. Ingen nye bevilgninger: Vi ønsker reelle tiltak som viser at Norge er et foregangsland som velger å legge framtiden foran kortvarig profitt fra olje- og gassproduksjon. Derfor ser vi med bekymring på bevilgningen av nye 50 millioner til Oljedirektoratet for å kartlegge hvilke oljereserver som finnes ved delelinja til Russland. Verden og Norge trenger ikke mer oljepenger, vi trenger politiske ledere som går i front for en karbonnøytral framtid

2. Bevilge midler til omstilling: Vi syns nok er nok, og nå trenger vi at statsbudsjettet representerer den globale omstillingen som er nødvendig. Det er derfor på tide å kutte penger til nåværende klimafiendtlige tiltak som olje- og gassproduksjon og subsidiering av disse næringene. Blant annet ønsker vi at skatterefusjonsordningen for letevirksomhet avvikles.

3. Økt internasjonal innsats: Selv om statsbudsjettet presenterer en liten økning noen steder, er det likevel ikke tilstrekkelig for å nå 1,5 gradersmålet satt i Parisavtalen og vårt historiske og økonomiske ansvar. Spesielt negativt er mangelen på bevilgning til klimatiltak i landbrukssektoren, og den fraværende innsatsen for omstrukturering av dagens globale markedskrefter som driver endringen i feil retning. Spire ønsker økt norsk innsats på klimarettferdighet, hvor store utslippsland har en felles ambisjon om kutt av både direkte og indirekte utslipp fra import- og eksportvarer, uten bruk av kvoter.