Spire

Norsk havbruk

Vedtatt på Spires Landsråd høsten 2017.

Dyrking av mat i havet bidrar i dag til verdiskapning for både Norge og distriktene. Mange visert til et stort potensiale for videre vekst, og den videre verdiskapningen gjelder ikke nødvendigvis bare laks, eller annen fisk, men også et uant antall marine arter som man i framtiden vil kunne kultivere på bærekraftig grunnlag. Norge er nødt til å gjøre en omstilling fra dagens oljebaserte økonomi, og havbruk har potensiale til å være en av de bærende næringene for denne omstillingen.

Denne verdiskapningen må komme alle til gode. Dagens havbruksmodell baserer seg på at man beslaglegger områder i kyst og sjø, og høster av fellesskapets felles ressursrente. Oppdrettsselskapet eier ikke fjorden, men retten til å drive oppdrett der, og det oppstår en arealkonflikt med resten av fjordens brukere. Man bidrar til lokalsamfunnet i form av arbeidsplasser og ringvirkningene av virksomheten. Likevel, så lenge fjorden er fellesskapets felles eie, burde også en enda større andel av profitten komme fellesskapet, og da spesielt lokalsamfunnet til gode.

Samlet sett utgjør laks kun en liten del av total mengde kultivert fisk. På verdensbasis er det ulike arter av karpe og tilapia som utgjør den store overvekten av fisk produsert i akvakultur, men laksenæringen er den desidert mest industrialiserte. Teknologi, vaksiner, og reguleringsregimer utviklet med tanke på laks, gir i dag en høy grad av teknologi-  og kompetanseoverføring til oppdrett av andre arter.

Det er i skrivende stund rundt 1000 ganger mer oppdrettslaks enn villaks i Norge. Det er ofte like mye laks på en enkelt oppdrettslokalitet som alle norges bekker og elver til sammen. Alle parasitter, sykdommer og virus som har laks som hovedvert, har i dag 1000 ganger flere verter å utvikle seg på, og kan dertil utvikle seg 1000 ganger raskere.

Volumet av laks og avlusninger, har i dag gjort at lakselusen har blitt resistent mot flere typer avlusningsmetoder, og de fleste behandlinger vil i de fleste tilfeller gi resistens ved vedvarende bruk. De seneste årene har man sett en kraftig vekst i ikke-medikamentelle metoder, og en kraftig nedgang i de medikamentelle, noe som i stor grad har en sammenheng med lusas resistensutvikling. Hvis lusegrensen ikke opprettholdes, må fisken slaktes, og dette har gitt sterke insentiver for relativ desperat bruk av alternative avlusningsmetoder.

Flere av de ikke-medikamentelle metodene på markedet har fremvist et tvilsomt etisk grunnlag i henhold til dyrevelferd, og generelt vil de fleste former for håndtering av fisken medføre stress og skader. I en standard produksjonssyklus, vil i snitt 20% av oppdrettslaksen dø. Hyppige avlusninger med brutale mekaniske avlusningsmetoder er en fiskevelferdsmessig tragedie, og hovedårsaken til dette. I naturen forekommer det en naturlig avlusningsprosess for villaksen i det den går inn i elvene, da lusa ikke tåler ferskvann.

Man nærmer seg i dag en generell fish-in-fish-out-faktor på 1 i næringen som helhet, som tilsier at 1 kg fisk i fôret, blir til 1 kg laksekjøtt. Fiskeolje og -mel utgjør en stadig mindre andel av råstoffet i laksematen. I dag består fôret hovedsakelig av vegetabilsk fett og proteiner. I Norge er det  krav til hva minimumsmengden omega-3 i den ferdigproduserte laksen skal være; og fiskemel- og olje er de dyreste innsatsfaktorene i fôret, og kilden til dette. Det finnes i dag store muligheter for å kunne finne fram til bærekraftige og alternative kilder til omega-3 som ikke høstes fra pelagisk villfisk.

En stor andel av fôrstoffet er i dag importert soya. Soyaproduksjonen har uakseptable negative konsekvenser for både mennesker og miljø i produksjonslandene, som Brasil. I fremtiden må det være mulig å utvikle kortreiste alternativer til det meste av råstoffet som brukes i fôret i dag. At vi i dag også importerer fiskeråstoff fra utlandet for å fôre fisk i Norge, er ikke en bærekraftig modell for verken oppdrettsnæringen, eller utenlandske villfiskbestander.

Oppdrettsnæringen er i dag hovedsynderen i Norge i henhold til utslipp av kobber, som brukes til å impregnere nøtene for å hindre vekst av biologisk materiale. Alternativt er det mulig å vaske nøtene regelmessig, samt bruke alternative legeringer som minimerer utslipp.

Verdens naturfond (WWF) har i dag, med rådgivning fra flere næringsaktører, opprettet et uavhengig sertifiseringsorgan for en global miljøstandard knyttet til havbruk som skal minimere den negative påvirkningen på miljøet og samfunnet. Aquaculture Stewardship Council (ASC) hadde i 2015 sertifisert 84 lakseoppdrettsanlegg i henhold til denne standarden, hvorav de fleste var i Norge. Dog, på noen områder er faktisk norske forskrifter allerede strengere enn ASC.

Norge har, sammenlignet med resten av verden, relativt strenge produksjonskrav i henhold til lus, sykdom, rømming, og utslipp rundt anleggene. Lusa telles hver uke, det forekommer regelmessige og hyppige veterinærinspeksjoner for overvåkning og behandling av sykdommer, og man har et brakkleggingsregime med tilhørende bunnprøver rundt en oppdrettslokalitet for å sjekke miljøskaden påført. Grunnet effektive vaksiner mot bakteriesykdommene som kan infisere laksen, er Norge i en særposisjon i henhold til antibiotikabruk: Norge brukte i 2016 212 kg antibakterielle midler fordelt gjennom hele oppdrettsnæringen; sammenlignet med flere hundre tonn i Chile.

Det er flere oppdrettsselskaper som holder til i både Norge, Chile, og resten av verden. Det er en dobbeltmoral til stede når et selskap som opprettholder kravene for oppdrett i Norge, så vidt holder seg innenfor kravene framstilt i utlandet, som på flere områder burde vært mye strengere. Selv om det norske regelverket er strengt i forhold til andre land, er det fortsatt forbedringspotensiale. Miljøundersøkelsene som gjøres i dag må også gjøres hyppigere, grundigere, og av sertifiserte organer (ikke “kompetente”, som i dag).

Spire mener at:

Hele eksistensgrunnlaget til oppdrettsnæringen er basert på villaksen, som i sin tid utgjorde det genetisk avlsmaterialet for all dagens oppdrettslaks. Videre eventuell vekst og/eller opprettholdelse av dagens oppdrettsvolum skal være på grunnlag av at den negative påvirkningen på vill laksefisk i henhold til rømming og genetisk forurensing, sykdom- og lusespredning skal minimeres, og at bærekraften til dagens populasjoner av villaks, og laksefisk generelt, skal opprettholdes og styrkes. Rådene fra faglige instanser som bl.a. Havforskningsinstituttet skal veies særdeles tungt i vurderingen av bærekraften i en eventuell videre vekst i produksjonen. Siden det meste av rømming er grunnet menneskelig svikt, mener Spire at det skal være nulltoleranse for rømming.

Lakseoppdrett påvirker lokaliteten i varierende grad i henhold til hvordan den er plassert. Det er ikke sånn at noe er ufarlig inntil det motsatte er bevist. Historisk har flere aktører i oppdrettsnæringen hatt en manglende respekt for føre-var-prinsippet. Spire mener at ved usikkerhet om eventuell miljøpåvirkning, skal man heller være føre var, enn etter snar.

Det økologiske fotavtrykket fra oppdrett i henhold til utslipp av næringssalter, biologisk materiale, og spesielt kobber skal minimeres. Utslippet av næringssalter og organisk materiale mener Spire er en kriminelt uutnyttet ressurs. Dette er høykvalitets gjødsel som bl.a. kan brukes til dyrking av andre marine arter som igjen kan inngå i f.eks. fiskefôr og redusere dagens norske avhengighet av importert soya. I dag er ikke dette mulig, da lovverket tilsier at man kan kun drive oppdrett av én art på en lokalitet. Spire mener at Norske myndigheter må se på muligheten for hvilke rammer man kan sette for å videreutvikle konseptet rundt integrert multitrofisk akvakultur.

Avlusning forekommer i dag ved bruk av et mangfold av medikamentelle, ikke-medikamentelle metoder, og preventive tiltak i form av rensefisk, luseskjørt, m.m, samt at det hele tiden fremkommer ny teknologi knyttet til dette. Det etiske grunnlaget for noen av metodene er særdeles tvilsomt i henhold til fiskevelferd. Samtidig forekommer det en svært rask utvikling i en mer skånsom retning. Mangfoldet av teknologi som i dag er på markedet, samt er under utvikling, vil potensielt kunne gi en god verktøykasse for å holde lakselusnivået under lusegrensen og videre bidra til å øke fiskevelferden opp fra dagens nivå. Vi i Spire støtter de ikke-medikamentelle avlusningsmetodene som maksimerer dyrevelferden, og da spesielt i form av preventive tiltak.

Flere utviklingstrekk innenfor havbruk peker i riktig retning, og det generelle potensialet for marin matproduksjon er stort. Oppdrettsnæringens etterspørsel etter omega-3 har allerede satt i gang prosjekter rundt produksjonen og høsting av andre marine arter på lavere trofiske nivåer. Med en voksende verdensbefolkning, kan ikke alle spise laks, men marin kultiveringen av flere andre arter har potensiale til å være en av flere bærekraftige matalternativer.

Spire støtter arbeidet til WWF og ASC, men den nåværende ASC-sertifiseringen kan ikke være det endelige målet, og man skal ikke si seg fornøyd med en potensiell fremtid hvor alle oppdrettslokalitetene i hele verden har oppnådd denne. Ettersom man får tilgang til ny teknologi, metoder, og råvarer, vil dette muliggjøre en mer bærekraftig produksjonsmodell, og standarden må kunne utvikle seg deretter.