Spire

Resolusjon om industrielt landbruk

Denne resolusjonen ble vedtatt på Spires Stormøte i 2015

Det industrielle landbruket slik vi kjenner det er ikke bærekraftig. Det undergraver sitt eget - og dermed også vårt - eksistensgrunnlag på flere måter. Det er anslått at landbruket står for mellom 20 og 50 % av alle verdens klimagassutslipp. Disse kommer fra drøvtyggere, rismarker, dårlig jordforvaltning, bruk og produksjon av kunstgjødsel og sprøytemidler, fra bruk av fossile drivstoff til landbruksmaskiner og fra oppdyrking av skog, savanne og andre naturlige økosystem.

Det industrielle landbruket baserer seg på monokultur, noe som innebærer svært lite biologisk mangfold over store arealer. Den drastiske økningen i bruken av visse plantevarianter går ut over bruken av andre, og det biologiske mangfoldet i kulturplanter har blitt kraftig redusert. For enkelte plantesorter, som for eksempel epler, har det genetiske mangfoldet i de fleste land blitt redusert med omtrent 80% de siste 100 årene. Vi kvitter oss med andre ord med genvariasjoner som kunne reddet oss unna sykdomsplager av samme skala som den irske potetpesten.

For at planter skal kunne vokse i monokultur trengs mye gjødsel og sprøytemidler. Mengden nitrogen i nitrogenkretsløpet har økt kraftig siden 60-tallet, og eutrofisering er et økende problem. Der sprøytemiddelbruken er stor spres giftstoffer i vassdrag og kan påvirke både dyr, menneskers og økosystemers helse. I tillegg til å overgjødsle og forgifte vann, bruker det industrielle landbruket store mengder vann. Dette kommer av dyrkingsmetode, valg av vannkrevende vekster så vel som utstrakt bruk av lite effektive irrigasjonssystem. Overforbruket av vann kan delvis løses teknologisk, men krever også jordforbedring, flere skyggegivende planter i landbrukslandskapet og bruk av vanngjerrige, lokalt tilpassede vekster.

Gjentagende pløying, overvanning, gjødsling med kunstgjødsel, bruk av tunge landbruksmaskiner og praksiser der jorden ligger åpen deler av året reduserer jordens fruktbarhet og øker risikoen for erosjon. Det industrielle landbruket tar ikke hensyn til at jorden inneholder et mangfold av levende organismer som er nødvendige for å opprettholde fruktbarheten.

For å bøte på disse problemene samtidig som vi produserer nok mat må økologiske prinsipp i større grad tas i bruk. Disse prinsippene brukes allerede i økologisk landbruk, bevaringsjordbruk og i mangfoldet av halvintensive, tradisjonelle produksjonsformer. Med økt biologisk mangfold gjennom variasjon av lokaltilpassede vekster i åkeren blir landbruket mer robust overfor sykdoms- og insektangrep, så vel som klimaendringer. Gjennom tilførsel av organisk materiale blir jordsmonnet mindre sårbart for erosjon og tørke samtidig som evnen til å binde karbon økes. Ved å etterligne økosystemenes egne ordninger kan vi altså unngå de fleste bieffekter ved det konvensjonelle landbruket.

Spire kjemper for:

  • et bærekraftig landbruk uavhengig av store agroselskaper
  • at landbruket alltid må vurderes i et helhetlig og langsiktig perspektiv, hvor man anerkjenner både dets miljømessige, økonomiske og sosiale funksjoner
  • økt kunnskap om agroøkologiske prinsipper blant befolkning og beslutningstakere
  • at minimum 15 % norsk bistand skal gå til landbruktiltak, og at mer av landbruksbistanden skal gå til småskala landbruk og agroøkologiske prosjekter
  • at satsingen på økologisk landbruk skal forsterkes
  • at erosjons- og avrenningsforebyggende tiltak skal iverksettes i landbruket generelt
  • at biologisk mangfold i landbruket skal styrkes ved å implementere alle aspekt ved Plantetraktaten (ikke bare det berømmelige frøhvelvet på Svalbard)
  • strengere regulering av påvist giftige stoffer i landbruket gjennom et internasjonalt forbud.