Spire

Vi trenger en rettferdig klimapolitikk

Vedtatt på Spires Stormøte 2019

Omstillingen vi skal gjennom som samfunn er så stor at samhold er helt avgjørende. Norges lave ulikhet er vårt viktigste lim for å kunne gå endringene i møte sammen. Lav ulikhet skaper stor tillit mellom innbyggere, og et ønske om samarbeid framfor konkurranse. Ved inngangen til den grønne omstillingen har det aldri vært viktigere å opprettholde.

Dessverre ser vi at mange av klimatiltakene Norge gjennomfører rammer skjevt. De av oss med lavest inntekt rammes relativt sett hardere enn de med høyere inntekt. Dette skjer når klimatiltakene legges på individnivå uten forståelse for eksisterende ulikheter i samfunnet og strukturene som opprettholder dem. Lavtlønnede kan ikke forventes å betale avgifter, kjøpe bærekraftig mat som er langt dyrere, velge de dyreste klærne og den dyreste energien fordi det er mer ”miljøvennlig”, mens  den norske stat gir store skatteletter til de rikeste og refusjonsordninger til klimafiendtlig industri. Dette skaper synlig ulikhet og urettferd i omstillingsarbeidet. Det er også lite effektive tiltak som kun opprettholder de eksisterende markedsstrukturene som først og fremst har bidratt til å skape miljø- og klimaendringene.

For å kunne få til en reell bærekraftig omstilling, så må vi gjøre klimatiltakene utifra et rettferdighetsperspektiv. I seg selv må vi endre de grunnleggende strukturene som bidrar til klimaendringene før vi pålegger de av oss med lave inntekter å betale regninga.

HVA MENER SPIRE

Vi trenger en solidarisk klima- og miljøpolitikk
Vi må bidra ulikt ut ifra samfunnsulikheter (inntektsnivå). Flate avgifter gjør det dyrere å reise med fly, fylle petroleum på tanken og kjøre inn til byen. Her betaler de med lav inntekt en høyere prosentandel enn de med høy inntekt. Flate avgifter som ikke vurderer inntektsnivå og bidrag til klimaendringene skaper solidarisk politikk. Det oppleves urettferdig blant de av oss med lavere inntekt å pålegges å bruke en større prosentandel av inntekten på miljøtiltak når de med medium og høy inntekt ikke blir pålagt å bidra på samme måte. Fortsetter dette, vil det føre til at mange faller fra i klimakampen. Det har vi ikke råd til.

Vi må ta i bruk pisk og gulrot
Vi trenger både avgifter, forbud og subsidier for å nå klimamålene verden trenger (les: disse målene er langt høyere enn de målene Norge har satt seg per i dag (mars 2019)), men viktigst av alt er holdningsendringene samfunnet er avhengig av. Markedstiltak kan ikke løse klimakrisa alene. Likevel er progressive avgifter – som skattesystemet – en viktig måte å utjevne ulikheter på.

Vi kan ikke satse på at markedet løser problemet
Norsk klimapolitikk er i alt for stor grad skalert ned til et individnivå, hvor enkeltindivider gis størst politisk makt gjennom sine forbruksvaner i markedet. Markedet har per i dag ikke klart å løse klimakrisa. Tvert imot har markedet heller bidratt til økte forskjeller i samfunnet og store miljø- og klimaendringer. Det trengs derfor politisk styring som utjevner forskjellene.

Vi må forstå forskjellene i by- og distriktspolitikk
Det er viktig å forstå at det er en vesentlig forskjell på urbane områder og distriktene. I distriktene er man mer avhengig av bilpark enn hva man er i byene. Man må ha en rettferdig by- og distriktspolitikk for å opprettholde sysselsettingen i distriktene. Det må derfor nøye veies hvem det er som betaler den høyeste prisen for tiltakene, om de er rettferdige, og hvor effektive de er.

Vi må ha ren og rettferdig transport
Vi skal få flest mulig over fra bil og fly til bane, tog og buss. Forskjellene i samfunnet blir tydelige når de med lavere inntekt trykker seg sammen på fulle tog hvor billettprisene øker for hvert år, mens de med høyere inntekt fyker forbi i subsidierte el-biler i kollektivfeltet. Eller når det økes dramatisk i flybillettpriser rundt ruter som Oslo-Finnmark for de som har lav inntekt og flyr sjeldent, og dermed står uten godt kollektivtilbud.

HVA KREVER SPIRE

  • De som slipper ut mest, må bidra mest til omstillingen gjennom karbonskatt/utslippsskatt.  
  • At leterefusjonsordningen (på 78 prosent) skrotes i sin helhet.
  • Ulikhetene som både eksisterer før klimatiltak igangsettes og vil oppstå etter må kartlegges fra politisk hold før de innføres.
  • Spire krever at klimatiltak som bompenger må innføres i en større del der hvor privatbil ikke er like nødvendig.
  •  I 2030 skal antallet innenlandsflyvninger være redusert med 53 %. Innenlandsflyvninger på strekninger med gode alternativer for mer miljøvennlig transport må bli dyrere.
  • Spire krever at flyplasser ikke utvides for økt kapasitet, fordi vi trenger færre fly-avganger for å begrense klimagassutslipp.
  • Områder med grunnlag for godt kollektivtilbud må ha soner med svært høye avgifter for privatbiler, og flere bilfrie områder. Dette burde være en prioritering i alle byer med mer enn 20 000 innbyggere.
  • Et nasjonalt tak på ungdomskort for kollektivtransport på 200 kroner i måneden, og et nasjonalt tak for voksenkort for kollektivtransport på 400 kroner. Det burde også vurderes å innføre et nasjonalt kollektivkort, som gjelder all reise på alle tog og busser i hele Norge.
  • Lønnsvekst i Norge burde være forbeholdt de med lavest inntekt.
  • Momsfritak på reparasjoner burde innføres, og økt moms på nye forbruksvarer burde vurderes.
  • Økt satsning på infrastruktur som er både klimavennlig og mer inkluderende slikt som kollektivtransport, el-fly og sykkelveier.
  • Standardpris på region/langdistansereiser tilsvarende Vy minipris.