Spire

Dette er Norges vonde dilemmaer

Vi kjøper soya fra nedbrente regnskoger til norsk kraftfôr og fiskefôr. Vi øker våpensalget til land som kriger i Jemen, samtidig som vi gir over 300 millioner i bistand til samme land. Vi pumper opp olje og gass selv om FN sier det meste av den må ligge.

Hva har olje, kyr og våpen til felles? De er alle del av viktige dilemmaer som regjeringen må løse for en mer samstemt norsk politikk. Men hva er egentlig samstemthet?

Et skikkelig buzzword i utviklingsorganisasjoner og regjeringens nye satsingsområde, men kanskje ikke det mest forståelige konseptet for folk flest. Samstemthet handler om å se ulike politiske felt i sammenheng. Å sørge for at ulike departementer ikke ubevisst jobber mot hverandre, og unngå at vi som nasjon tar med den ene hånda og gir med den andre. Dessverre leverer ikke årets statsbudsjett på samstemthet.

Hva er vitsen med å ha ambisiøs bistandspolitikk hvis andre norske investeringer bringer med seg negative konsekvenser som nærmest nullstiller vår i utgangspunktet positive påvirkning?

Hvorfor skal vi gidde å bevare regnskog for klimaet hvis vi samtidig pumper opp oljefat etter oljefat? Listen er lang.

Men spørsmål som disse er grunnene til at samstemthet er en av de viktigste tingene vi kan snakke om i norsk politikk. Skal vi faktisk være den bærekraftige, gode og barmhjertige aktøren vi forsøker å framstå som, må det ligge en helhetlig politikk bak.

NORAD, regjeringa og de tre dilemmaene

Regjeringen uttrykker vilje til å jobbe med saken. De har til og med bedt om en Norad-evaluering av Norges samstemthet. Konklusjon? Norge er spesielt dårlige på tre dilemmaer; Norsk avhengighet av olje- og gass, landbruk og våpeneksport. La oss ta en nærmere titt på disse for å forstå samstemthetsproblematikken litt bedre:

Norad framhever ustemthet i det første dilemmaet på grunn av den norske avhengigheten av inntekter fra olje- og gasseksport og den «erklærte villigheten til å bidra til å stoppe globale klimaendringer».

Argumentet er at verden trenger norsk olje og gass, mens IPCC (FNs klimapanel) nå sier vi har 12 år på å snu klimaendringene og må la det meste av olja ligge. Norge forsøker likevel i stadig større grad å bøte på eget karbonavtrykk gjennom kjøp av kvoter eller finansiering av internasjonale klimatiltak.

Enkelte forskere påpeker at slike prosjekter har gjort lite for å dempe klimaendringene og i tillegg at noen internasjonale klimaprosjekter overkjører lokalbefolkningens rettigheter (se for eksempel kritikk av REDD+ i Kondoa-regionen, Tanzania).

Videre kløner vi det til på landbruk. Store deler av norsk kraftfôr og fiskefôr er importert soya fra land i Sør. Produksjonen fører til landran fra andre lands befolkning og strider også mot Norges innsats på regnskogsbevaring da det bidrar til avskoging. Matsuverenitet er et vedtatt mål i FN, så kanskje det kunne være en idé å heller satse på bedre utnyttelse av norske ressurser og fôre flere dyr på norsk gras i landbruket her til lands?

Norad sin evaluering snakker også om norsk eksport av krigsmateriell. Den økte sterkt mellom 2016 og 2017. Spesielt så vi en økning av Norges salg til autoritære regimer og landene som kriger i Jemen. Økningen til sistnevnte gruppe var på 965 prosent. Samtidig som Norge tjente penger på disse udemokratiske landene sitt militære overforbruk bidro Norge med 324 millioner i humanitær bistand til Jemen i 2017. Salget strider også imot Norges langsiktige satsing på menneskerettigheter og demokrati i det utenrikspolitiske arbeidet. For ikke å nevne klima- og miljøproblemene våpenindustrien fører med seg.

Vi må slutte og motstride oss selv

Det er tydelig noe som skurrer her. Det gjør det også for mange andre temaer innenfor norsk politikk, som for eksempel at vi har signert FNs barnekonvensjon, men tillater midlertidige oppholdstillatelser for mindreårige asylsøkere. Eller at vi skriver under på internasjonale konvensjoner for å beskytte urfolks rettigheter, mens Oljefondet gjør investeringer som tar fra dem sitt ressursgrunnlag. Kan vi ikke bare slutte å motstride oss selv?

Samstemthet er et konsept som setter lys på tydelige interessekonflikter. Solidaritet og økonomisk avkastning går ikke alltid hånd i hånd. Likevel, om vi ønsker å nå bærekraftsmålene må vi sørge for at riktige prioriteringer blir gjort som setter mennesker og miljø i fokus, og at vi fører en politikk som ikke gjør skade i utviklingsland, og i tillegg bidrar til positiv utvikling for lokalbefolkning.

Regjeringen har lovet oss en samstemthetsreform for å ta tak i disse dilemmaene. Dessverre svarer ikke de igangsatte tiltakene tilstrekkelig på disse utfordringene.

Vi har sett etableringen av et samstemthetsforum der sivilsamfunn, næringsliv, akademia og et knippe utvalgte departementer møtes minst to ganger i året, rapportering på samstemthet på statsbudsjettet og en frivillig spørsmålsliste til bruk for politikkutvikling. Det er svært positivt at samstemthet kommer på agendaen og at regjeringen inviterer til innspill fra ulike samfunnsaktører. Men det må settes i gang langt mer ambisiøse tiltak for å svare på de store utfordringene i norsk politikk.

Gode intensjoner, men hvorfor ingen resultater?

Så langt er Samstemthetsforumet bare rådgivende for Utenriksdepartementet, selv om noe av hovedproblemet ligger i nettopp det at også andre deler av norsk politikk kan ha negativ effekt for utviklingspolitikken. Kunne ikke da alle departement trenge litt rådgivning på samstemthet? Og litt oftere enn to ganger i året?

Vi ser også med årets statsbudsjett at de gode intensjonene i samstemthetsrapporteringen ikke gir resultater i resten av budsjettet, særlig synlig gjennom regjeringens fortsatt ivrige oljesatsing og mangel på klimaambisjoner. Vi må ha et helhetlig arbeid med samstemthet der alle departementer, ikke bare utenriks, internt identifiserer dilemmaer, motsetninger og interessekonflikter, og deretter håndterer disse med mål om positive utviklingseffekter.

Bare gjennom samstemt innsats kan vår generasjon se barna i øynene og si at vi gjorde alt vi kunne for dem. Og å løse store samstemthetsdilemmaer skjer ikke på dagen. Derfor må regjeringen slutte å bare snakke, og begynne å handle!

 

Signert av: Hege Skarrud, leder i Spire, Beathe Øgård, leder i SAIH – Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond, Embla Regine Mathisen, leder i Changemaker, Are Shaw Vaage, daglig leder i Miljøagentene, Frøya Torvik, styreleder i Latin-Amerikagruppene i Norge, Mina Vinje, leder i Press, Martine Tønnesen, leder i Kristelig Folkepartis Ungdom, Tobias Drevland Lund, leder i Rød Ungdom, Guro Aasaren, miljøpolitisk leder i Sosialistisk Ungdom, Hulda Holtvedt og Ola Eian, talspersoner i Grønn Ungdom