Spire

Hva slags verden skal barna våre bo i, Erna?

Statsminister Erna Solberg har ved flere anledninger ytret bekymring over at nordmenn får for få barn. Senest i trontaledebatten under den høytidelige åpninga av Stortinget tidligere denne måneden. Bekymringen til folk i min generasjon ligger heller rundt hva slags verden vi og barna våre skal leve i.

Erna Solberg og Høyre ønsker å se på tiltak for at nordmenn skal formere seg mer, spesielt med tanke på eldrebølgen vi går i møte. Her er det selvfølgelig mange faktorer som kan tas i betraktning, for eksempel at økt innvandring kan være et godt tiltak for å ta vare på syke og eldre. Men, her ønsker jeg å ta opp en argumentasjonsrekke jeg ofte hører fra folk på min alder om hvorfor flere av oss velger å ikke få barn – den uvisse framtiden vi og våre eventuelle barn vil gå i møte.

Bare for å ha det klinkende klart fra start, jeg er ingen motstander av at folk får flere barn. Bekymringen til folk i min generasjon ligger heller rundt hva slags verden vi og barna våre skal leve i. En bekymring statsministeren ikke makter å stilne med årets statsbudsjett som kom samme dag som FNs klimarapport. En dyster kombo som fikk min kollega til å søke tilflukt under pulten i maktesløshet over framtiden.

Er det et publikum som har fått med seg hovedtrekkene i rapporten, er det nok lesere av Bistandsaktuelt. Jeg tar meg likevel friheten til å nevne noen av hoveddilemmaene mellom statsbudsjettet og rapporten:

  1. FNs klimapanel anbefaler å begrense global oppvarming til 1,5 grader, fordi konsekvensene av 2 grader er mye verre enn vi tidligere har trodd. Norges nasjonale mål for utslippskutt bommer her totalt og vi styrer mot minst 3 grader.
  2. FNs klimapanel sier vi må halvere globale utslipp innen 2030. Statsbudsjettet legger opp til utslippskutt på 13,5 prosent innen 2030.
  3. Rapporten konkluderer med at vi står overfor den største dugnaden og omstillingen i verdenssamfunnet noensinne. Likevel fortsetter Norge å sette kostnadseffektivitet og kortsiktig avkastning foran en omstilling til et nullutslippssamfunn.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men det rasler ikke akkurat i eggstokkene av slik lesing.

Vi ser at vi ikke har klart å gjøre nok for å sikre en levelig framtid for generasjonene som kommer med de tiltakene som har blitt igangsatt de siste årene. Vi øker fortsatt utslipp og ødelegger miljøet i et tempo uten noe hensyn for de som kommer etter oss. Om det er velferden vår i dag vi er redde for, ønsker jeg å legge fram et scenario ikke så langt fram i tid som viser en dyster og vanskelig hverdag for barna av min generasjon.

Framtidens skrekkhistorie

Miljødirektoratet har skrevet et faktaark om konsekvenser av 1,5 grader global oppvarming, 2 grader og hele 3 grader. I skrivende stund er vi på strake vegen til 3 graders oppvarming innen 2100 med de målene vi har satt oss. Kort oppsummert, er framtiden våre barn går i møte intet annet enn en skrekkhistorie. De vil møte en verden hvor artsutryddelsen øker raskt, naturkatastrofer skjer hyppigere, flom og tørke skader deres livsgrunnlag, koraller dør ut, og kampen om de få gjenværende naturressursene blir hardere. Det er ikke en verden jeg og mange i min generasjon ønsker å tilføre liv til. Det er heller ikke en verden jeg tror Erna ønsker at kommende generasjoner skal gå i møte.

Men med mindre Erna og de andre politikerne viser vilje til å gjøre store kursendringer, vil verpesjuken fortsatt la seg vente på.

Dagens politikere skylder både framtidens barn, dagens barn, og til og med dagens unge voksne, å se alvoret i situasjonen vi befinner oss i. Alt vi ber om er en trygg og sikker framtid å gå i møte for oss, våre barn og barnebarn. En trygg og sikker framtid handler ikke om å kartlegge hva slags olje- og gassreserver som ligger ved delelinja til Russland. Det handler om å satse på miljø og en rettferdig, bærekraftig utvikling. Utvikling hvor vi ikke må gå en framtid i møte som ligner noe fra en dystopisk sci-fi bok. Jeg tilhører allerede den første generasjonen som mest sannsynlig kommer til å få det verre enn sine forgjengere. Jeg ønsker ikke det samme for generasjonen som kommer etter meg.

Så, Erna, når kommer de store tiltakene?

Ser du ikke at hele miljøbevegelsen river seg i håret i frustrasjon?! Vi har lagt fram dokumentasjon på endringene som skjer og forslag til hvilke tiltak vi ønsker (utfasing av olje og gass, mer utslippskutt her hjemme, 100 000 nye klimajobber, med mer). Likevel er resultatet at de færreste klimaforskere tror vi klarer 1,5 grader målet. Vi og utfordringene vi står overfor har ikke blitt tatt på alvor. Hva skal da få oss til å tro at forvaltninga er klare til å gjøre det som skal til for å sikre livsgrunnlaget til våre barn?

Nå snakker jeg om et perspektiv fra Norges unge. Men klimaendringene kjenner ingen landegrenser. Jeg vil derfor at vi i et øyeblikk retter blikket opp og ut. At vi ser sørover forbi flypassasjeravgifta i Gran Canaria. Til landene i det globale sør hvor konsekvensene av klimaendringene allerede kjennes på kroppen. Hvor småbønder som Kisilu Musya kjemper en daglig kamp for å gi barna sine mat og en framtid. En situasjon som vi som verdenssamfunn bør kjenne på, og som vi i Norge har et økonomisk og historisk ansvar for å ta tak i.

Så, Erna, kjære statsminister, om du ønsker at min generasjon skal få flere barn er du nødt til å gjøre framtidens utsikter bedre for oss. Det handler ikke lenger om at vi vil at barna våre skal få oppleve flotte vinterferier på hytta med halvannen meter snø sånn som da vi var små. Det handler nå om at vi ikke vil at våre barn skal ha en hverdag med politisk uro, nedsatt allmenn helsetilstand, et mer fragmentert globalt samfunn med millioner flere mennesker på flukt, usikker matforsyning, døende økosystemer, med mer. Om du gir barna våre en trygg framtid, vil vi ønske å få flere barn.