Spire

Norge: Den breiale verdensborgeren som skulker dugnaden

Fra en dugnad kan du ikke kjøpe deg fri. Men det er akkurat dét det nye statsbudsjettet foreslår å fortsette med når det gjelder historiens største dugnad - den for klimaet.

Gro Harlem Brundtland har vært sentral i å bygge opp det norske selvbildet både med Brundtland-rapporten og sitt ikoniske utsagn “det er typisk norsk å være god”. Vi har bretta opp ermene, retta ryggen og gått ut i verden med heva hode. For i Norge er vi flinke til å ta vare på hverandre og bidra i dugnad. Her har vi foreldrepermisjon, garantert barnehageplass, offentlig og gratis helsetjeneste, grønne skoger og rent vann, pluss pluss. Ja, vi har rett og slett en velferdsstat som fungerer over gjennomsnittet. Med disse erfaringene og gode intensjoner i snippsekken har Askeladden begitt seg ut på mang en bistandsreise ut i de fattige kongeriker (og republikker). Vi har jo klart dette med utvikling så godt selv, at her står ingenting i veien for at nettopp vi har løsninga på verdensproblemene! Norge roses i hytt og vær internasjonalt - senest av Alec Baldwin. Ja, Gro, det er visst typisk norsk å være god!

Eller er det?

Det er sant at Norge har vært en pådriver for mange viktige saker både internasjonalt og nasjonalt, det er det viktig å huske på. Men, våre gode intensjoner har vært drevet av noe underliggende - ønsket om eksponentiell økonomisk vekst - som har satt oss i en ganske så kinkig knipe (les: klimaendringer og store sosioøkonomiske ulikheter). Vekstkritikere argumenterer ofte med at rasjonaliteten bak uendelig vekst faller for sin egen urimelighet når til og med et barnehagebarn forstår at ingenting kan vokse evig. Dette har politikere og næringsliv valgt å ikke lytte til. Kostnadseffektivitet og grønn vekst har blitt fanesakene til norske politikere over hele det politiske spektrum.

Likevel gjør naturen opprør mot og tar uhelbredelig skade av jakten på gullgryta i enden av regnbuen. Vil kritikken om et ensidig fokus på økonomisk vekst lyttes til nå som naturen gjør opprør også her i Norge? Eller vil verdenssamfunnet fortsette å sitte i venteværelset i håp om at teknologien skal friskmelde oss, mens vi iherdig dypper fingrene i oljefatet med den ene hånda og kaster penger på regnskogsbevaring med den andre?

Det norske statsbudsjettet viser nok en gang til at det er det siste som er løsningen. Budsjettet ved første øyekast ser relativt kjedelig ut. Få store endringer har blitt gjort - dette selvfølgelig bortsett fra bistandsbudsjettet og havsatsingen som regjeringen slår seg på brystet med som en gorilla i full maktutøvelse. Dette er norsk klimasatsing i et nøtteskall; vi fortsetter stort sett som før, og redegjør i mente for kortsiktig kostnadseffektivitet av norsk olje og gass og regnskogssatsingen. 

Forstå meg rett, regnskogsbevaring er viktig. Regnskogen både omgjør CO2 til oksygen, lagrer karbon, er hjem til millioner av dyrearter og mennesker, og regulerer verdens nedbørsmønstre, bare for å nevne noe. Vi som verdenssamfunn trenger regnskogen. Men regnskogsatsingen til Norge alene vil ikke løse klimakrisa så lenge vi har et økende personlig forbruk (hvor varene vi bruker får stadig lengre verdikjeder) og en nasjonal klimapolitikk som ikke står i stil med det imaget vi prøver å ha utad. Det å tro at kvotekjøp, regnskogsbevaring og eventuell framtidig CO2-fangst vil være tilstrekkelig er en farlig tanke. Det trengs en helhetlig omlegging av hvordan vi organiserer økonomien vår. Markedet er laget for å produsere og forbruke, ikke for å takle klima- og miljøkonsekvensene av dette.

Norge har et historisk og økonomisk ansvar for å være en pådriver for reelle klimatiltak. Det viktigste vi da kan gjøre er å begrense ytterligere vår påvirkning på klimaet ved nasjonale tiltak, i stedet for å prøve og slukke en brann i den ene enden samtidig som vi slenger bensin på i den andre.

Like før statsbudsjettet ble presentert i går, kom også FNs klimapanels siste spesialrapport om global oppvarming på 1,5 grader. Rapporten slår fast at vi som verdenssamfunn er på strake motorveien mot tre graders global oppvarming. Den viser også, nokså knusende, til at en økning med to grader vil ha mye større konsekvenser enn hva vi tidligere har trodd. En annen FN-rapport som lanseres i 2019, om bærekraftig utvikling, har i et av sine bakgrunnsdokument et krav om en helomvending fra dagens økonomiske system. Dokumentet viser til at det til syvende og sist er økonomiske modeller som er beslutningsgrunnlaget for politikere over hele verden, ikke alarmklokker som tørkesomre, smelting av isbreer, flom, orkaner, døende korallrev og så videre.

Samfunnsøkonomiske analyser benyttes altså flittig i møte med klimaendringene. Forslag som vil ha en stor klimaeffekt blir raskt slått ned på, som utfasing av olje og gass, etter at økonomer har regnet på det. De er ikke kostnadseffektive og politikerne tar seg derfor ikke råd. Uheldigvis spiller naturen sjeldent på lag med økonomiske modeller. Markedet har derfor ikke kun vært ineffektivt i å løse klimakrisen, det er også grunnen til at vi befinner oss der vi er i dag - på vei mot tre graders oppvarming i 2100.

Årets statsbudsjett er nok et bilde på Norges manglende evne til å rive hånda ut av oljebøtta og brette opp ermene for reelle endringer. I snippsekken har vi fortsatt erfaringer og gode intensjoner, vi har også opparbeida oss et historisk og økonomisk ansvar for å være en faktisk forkjemper for å begrense global oppvarming til 1,5 grader. Det som gjenstår nå er politisk vilje til å legge vekk fokuset om evig økonomisk vekst til fordel for en rettferdig og bærekraftig framtid. Dette krever en global dugnad som virkelig stiller spørsmålstegn ved metodene vi har brukt hittil. Og er det noe som er typisk norsk, så er det å stelle i stand til dugnad. Derfor trenger vi et statsbudsjett som drastisk omfordeler samfunnets verdier til å komme dagens og framtidige generasjoner til gode. Et budsjett som viser at det er typisk norsk å være god fordi vi, vi er ikke redde for å sette økonomisk vekst i baksetet for å sikre en levelig framtid for alle.