Spire

En ny æra av kynisme i norsk handelspolitikk

Regjeringen tror kanskje de løper norske interessers ærend ved å gi noen norske selskaper cowboy-rettigheter i utlandet, men de glemmer helheten. De mest prekære interessene i vår tid er miljø, klima, sikkerhet og sosiale rettigheter, skriver Taran Grefberg i Spires handelsutvalg i Nationen i dag.

Nylig slapp Nærings- og fiskeridepartementet regjeringens plan for hvordan Norge skal styrke og utvikle sin posisjon som handelsnasjon. Et av regjeringens tiltak er å etablere et mandat til å inngå flere investeringsavtaler som verner investorene bedre.

I regjeringens foreslåtte modell for fremtidige investeringstraktater ser vi at såkalte investor-stat-tvisteløsningsmekanismer (ISDS) er et av virkemidlene regjeringen vil ta i bruk for å styrke investor-vernet. ISDS innebærer å gi utenlandske selskaper rett til å saksøke Norge under internasjonale, private voldgiftstribunaler som oppnevnes ad hoc av partene (investoren og staten). Samtidig får norske selskaper tilsvarende saksøkingsadgang ovenfor utenlandske stater.

En aggressiv investeringspolitikk, med ISDS som virkemiddel, kan spenne ben for den progressive miljøpolitikken vi i Spire håper å se i Norge fremover. For å nå bærekraftsmålene må vi sette betingelser og begrensninger for forurensende og miljøskadelig industri. Her kan vi ikke lene oss på internasjonale miljøstandarder, det finnes nemlig ingen standarder som forplikter selskaper. Vi, og planeten, er avhengige av nasjonale miljøreguleringer.

ISDS gjør det motsatte av å oppfordre til progressive miljøtiltak. En miljøregulering ovenfor industrien kan utgjøre et søksmålsgrunnlag. Vi har sett flere eksempler på at selskaper vinner frem med krav som et utløst av et miljøtiltak. Metatclad Corp i Mexico, Ethyl Corp i Canada og Occidental Petroleum i Ecuador er eksempler på at selskaper blir idømt kompensasjon av voldgiftstribunalet etter at nasjonale myndigheter har satt miljøbetingelser for industrien.

Det blir dyrt og risikabelt å gjennomføre miljøpolitikk når søksmålstrusselen henger over hodet på nasjonale myndigheter. Vattenfall-saken er et kjent eksempel på det. Det svenske selskapet Vattenfall saksøkte Tyskland etter å ha innført kravene i EUs vanndirektiv. Dette var til ulempe for lønnsomheten i Vattenfalls kullfyrte atomkraftverk i Hamburg. Saken kom aldri til voldgiftsretten, men ble løst gjennom forhandlinger som offentligheten aldri fikk innsyn i.

Vi vet ikke hvordan Tyskland kompenserte Vattenfall for å frafalle søksmålet, men vi vet at Vattenfall hadde sterke kort i forhandlingene med Hamburg og Tyskland: De kunne saksøke dem foran et ISDS-tribunal.

ISDS gir kommersielle og kapitaldrevne aktører innflytelse over nasjonal politikk. For å sitere FNs menneskerettighetsråd, innebærer ISDS å prioritere investorer over offentlige interesser. Dette er et demokratisk problem.

Før den sittende regjering kom til makten har Norge vært forsiktige med å inngå handelsavtaler som inkluderer ISDS – og med god grunn. De siste tiårene har vist oss at ISDS-tribunalene gjerne tolker investorenes rettigheter svært utvidende, og at erstatningssummene statene risikerer å måtte punge ut er enorme. Det finnes heller ingen ankeadgang, kun en svært snever mulighet til å få voldgiftsavgjørelsen annullert.

ISDS har lite å si for Norges attraktivitet som investeringsdestinasjon; vårt nasjonale rettsapparat er velfungerende og det politiske landskapet er stabilt. Norske selskaper i utlandet har også begrenset bruk for ISDS. Det er særdeles kostbart å benytte seg av voldgiftsdomstolene tvisteløsningsmekanismen henviser til og saksøkingsadgangen er i praksis forbeholdt svært store og kapitalsterke selskaper.

I tillegg skal det nevnes at internasjonal investeringsrett er et kommersielt system med høy grad av konfidensialitet, hvilket innebærer at kun et fåtall av voldgiftssakene er tilgjengelige for offentligheten. ISDS er et system vi har begrenset innsyn, men som likevel kan ha sterk innflytelse på nasjonal politikk. Det er viktig at offentligheten har innsyn når offentlige interesser står på spill.

Regjeringen tror kanskje de løper norske interessers ærend ved å gi noen norske selskaper cowboy-rettigheter i utlandet, men de glemmer helheten. De mest prekære interessene i vår tid er miljø, klima, sikkerhet og sosiale rettigheter.

Per i dag finnes det ikke regler under internasjonal rett som gjør det mulig å holde selskaper ansvarlig for brudd på internasjonal miljørett, menneskerettigheter eller noe annet internasjonalt regelverk. FN jobber hardt for å utvikle et regelverk som forplikter selskaper til ikke å bryte de aller mest grunnleggende menneskerettighetene. Det har imidlertid vist seg å være krevende å gjennomføre.

Det er et paradoks at økonomiske interesser har resultert i internasjonale avtaler på null komma niks, mens sosiale agendaer svinner hen til uforpliktende godord, hvis i det hele tatt det.

Stater er redde for å forplikte seg til regler som kan skremme investorene. Tanken på å tiltrekke seg økonomisk kapital har vært staters fremste prioritet gjennom utviklingen av det internasjonale rettssystemet. Det er først i nyere tid stadig flere blir oppmerksomme på hvor problematisk det er for folk, miljø og global samhandling at økonomiske interesser gang på gang trumfer sosiale interesser, miljøinteresser og andre offentlige interesser.

Det er på høy tid at traktater som ivaretar miljø, sosiale rettigheter, arbeidsrettigheter og klima, for å nevne noen, blir forpliktende. Det er dette regjeringen burde prioritere nå, ikke en mer aggressiv handels- og investeringspolitikk med ISDS som selve rosinen i pølsa.

Det er usolidarisk å gi selskaper rett til å saksøke stater under et konfidensielt internasjonalt regime, spesielt når det ikke finnes regler som gjør det mulig å holde de samme selskapene ansvarlige under internasjonal rett.

Regjeringen fremmer en internasjonalisering som tilsidesetter det nasjonale rettssystemet til fordel for et system som bygger på prinsippet om den sterkestes rett. Det er naivt, kynisk og overfladisk å tro at dette er i vår interesse.