Spire

Enda et svik mot fattige bønder

Hvor langt skal internasjonale selskaper få lov til å gå i sin jakt på stadig større profitt? Det spør vi om i denne kronikken som var på trykk i Vårt Land lørdag 20. desember.

Etter flere år med forhandlinger ble endelig de internasjonale prinsippene for ansvarlige landbruksinvesteringer vedtatt under den årlige matsikkerhetskonferansen i Roma i oktober. Dessverre legger prinsippene langt sterkere vekt på handelsliberalisering enn på grunnleggende menneskerettigheter. Har vi fått enda et sett med internasjonale prinsipper som ikke kan brukes?

RAI-prinsippene (“The Principles for Responsible Investment in Agriculture and Food Systems”), som er frivillige retningslinjer for alle aktører som gjør landinvesteringer, ble vedtatt 16. oktober under den 41. matsikkerhetskonferansen i Roma. Forhandlingene i verdens matsikkerhetskomite blir ansett som et eksempel til etterfølgelse i FN-systemet fordi de er de eneste forhandlingene hvor sivilsamfunnet har en reell stemme ved forhandlingsbordet. Av FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) blir de nye prinsippene omtalt som en milepæl, men sivilsamfunnsorganisasjonene ville ikke stille seg bak prinsippene når de endelig skulle vedtas. Bakgrunnen for prinsippene har vært økende bekymring over stigende globale matpriser, storskala investeringer og oppkjøp av jordbruksland. Ansvarlige investeringer i landbruket er avgjørende for en bærekraftig matproduksjon som beskytter ressursene og bidrar til utvikling for lokalbefolkningen. Uansvarlige investeringer kan kaste flere ut i fattigdom, føre til miljøforurensning og rane lokalbefolkningen for tilgang til jord, vann og andre ressurser. Organisasjonene i Roma måtte skuffet konstatere at prinsippene til slutt ble altfor svake, og ute av stand til å beskytte lokalbefolkningens rett til jorda de dyrker og lever av. 

Landran

Oppkjøp av jord har økt dramatisk siden finanskrisa i 2008, da matprisene økte og investeringer i jordområder ble mer ettertraktet. Investorer ser etter jord til å dyrke produkter de kan eksportere, bruke til å produsere biodrivstoff, eller som norske selskaper gjør: plante trær for å selge karbonkreditt. Oppkjøp av store jordområder skjer også av stater som skal sikre matproduksjon til egen befolkning, og kontraktene kan vare opptil 99 år. Problemet er at områdene sjelden er ubebodd selv om lokalbefolkningen mangler offisielle dokumenter. Investeringene kalles ofte landran, og taperne er de små produsentene, familiegårder og fattige lokalsamfunn rundt omkring i verden. Det finnes ingen konkrete tall på hvor store jordområder som har byttet hender. Oxfam har anslått at 227 millioner hektar jord (et område som tilsvarer Vest-Europa) i utviklingsland har blitt solgt eller leid ut mellom 2001 og 2011, mesteparten til internasjonale investorer. Halvparten av disse avtalene er i Afrika, og Norge og andre europeiske land bidrar sterkt til statistikken. Som tidligere retningslinjer, er RAI-prinsippene frivillige og ikke-bindende. Det som er nytt i denne sammenhengen er at både  regjeringer, privatsektor, sivilsamfunnet, FN-byråer, utviklingsbanker, stiftelser, og forskningsinstitusjoner for første gang har diskutert sammen hvordan man skal definere og sikre ansvarlige investeringer. Dermed har de potensielt sett en mye bredere forankring og oppslutning. Men hjelper det?

Handel eller menneskerettigheter?
Det har vært tydelig at landinvesteringer er  politisk betent. For NGO-ene har støtte til småskalaprodusenter, forskning, tilgang på lokale markeder, forbedret infrastruktur og kredittordninger vært viktig. De har også lagt vekt på at småbønder må beskyttes fra selskaper som kjøper opp jorda uten deres samtykke. Men gapet mellom deres krav og kravene til nasjonale og private aktører var stort. Ingen medlemsstater ønsker å gi slipp på investeringsmuligheter, og regjeringer synes å være mer opptatt av selskapers interesser enn menneskene de er valgt til å representere. Det mest bekymringsverdige er hvordan handelsprinsipper og WTOs handelsavtaler gjennomgående trumfer menneskerettighetene. For eksempel står det at "stater ikke skal bruke prinsippene på en slik måte at de skaper handelsbarrierer eller fremmer proteksjonistiske interesser". Dette kravet er direkte forferdende når vi vet hvor viktig tiltak som importvern, nasjonale kornlagre og subsidier er for at fattige land skal kunne kompensere for ustabiliteten som klimaendringer og internasjonale markedsvariasjoner skaper. Disse virkemidlene er nødvendig for å sikre befolkningens rett til mat, og dette skal nå altså RAI-prinsippene forby. Prinsippene fremmer også storskala investeringer, mens småskalalandbruk ignoreres. Private investeringer lovprises, mens offentlige investeringer overses, og handelsliberalisering går på bekostning av arbeideres rettigheter. Til tross for at RAI-prinsippene i utgangspunktet ble initiert på bakgrunn av land- og vannran, nevnes ikke dette i det endelige dokumentet.Det er ikke så rart at sivilsamfunnet så rødt. Organisasjonene, som representerer de som i størst grad påvirkes av matusikkerhet og feilernæring, er blitt overkjørt i FNs mest "demokratiske" forhandlinger. “Vi kunne sitte med flagget vårt i en evighet uten å få ordet” uttalte en av representantene. “Vi foreslo en setning til dokumentet, men var det ett land som var imot, ble hele setningen forkastet. Vi hadde ikke en sjanse”. 

Vi må stille krav
Hvor langt skal internasjonale selskaper få lov til å gå i sin jakt på stadig større profitt? Vi kan ikke fortsette å tillate at investeringer går på bekostning av lokal utvikling og miljø. RAI-prinsippene skulle egentlig beskytte småskala bønder, fiskere og pastoralister, urbefolkning, kvinner og andre marginaliserte grupper. Nå kan de istedenfor brukes av private selskaper og myndigheter mot sin opprinnelige hensikt. Hvis prinsippene settes foran behovene til de fattigste, er de nok et slag i siden for de som har ventet på mer rettferdighet. Slaget står de neste årene mellom nasjonale myndigheter, selskaper og sivilsamfunnet. Spire mener at norsk utviklingspolitikk bør gå i bresjen for at investeringer rettes mot de som trenger det mest.


Kronikken er skrevet av Anniken Storbakk og Rachel Grubstad Hoff (årets Spirerepresentanter fra handelsutvalget og matutvalget på matsikkerhetskonferansen CFS) og Mari Gjengedal, leder for Spire.