Spire

Handelsavtaler og arbeidstakerrettigheter

Denne kronikken er skrevet av Bjørnar Berntsen, Taran Grefberg og Thorstein Grüber Sjursen i Spires handelsutvalg. Den stod først på trykk i Nationen 31. mars 2017.

I Nationen 25. februar gir Svein Roald Hansen (Ap) uttrykk for at handel som regulerer interne forhold i land slettes ikke er skadelig, slik Liv Signe Navarsete (Sp) tidligere har hevdet. Han mener tvert imot at det er nødvendig for å sikre «forholdene for arbeidstakere i fattige land». Vi vil gå dette uttrykket nærmere etter i sømmene, og argumentere for at det er fullt mulig å tro på lokalt styresett og bry seg om arbeidstakere i andre land samtidig.

Handelsavtaler er nemlig, per dags dato, ikke et godt verktøy dersom formålet er å styrke arbeidstakeres rettigheter. Handelsavtaler blir ikke opprettet med det formål å verne om sosiale velferdsordninger, arbeideres rettigheter og miljøet, men derimot verne om utenlandsk kapital. Et mer riktig sted å starte for å fremme arbeidstakeres rettigheter er derfor de internasjonale konvensjonene som Hansen refererer til, men ikke nødvendigvis gjennom et krav i en handelsavtale. Handelsavtalene må allikevel ikke legge opp til å undergrave disse konvensjonene.

Historisk sett har handels- og investeringsavtaler sjeldent gitt arbeidere bedre rettigheter. Tvert imot kan slike avtaler hindre land fra å innføre miljøreguleringer, rettigheter for arbeidere og andre tiltak for å sikre sosial velferd. Dette skjer ved å gi utenlandske selskaper adgang til å saksøke «de fattige landene», som Hansen skrev om i sitt innlegg, for forventet tap av profitt som disse reguleringene vil kunne føre til. Saker som Metatclad mot Mexico, Renco Group mot Peru og Bernhard Von Pezold and Others mot Zimbabwe er kun noen eksempel.

Ønsket om å tiltrekke seg investeringer og oppnå profitt i nytt farvann er et gjennomgående premiss for at handelsavtaler signeres. Motivet bak handelsavtaler er profitt, ikke sosial velferd. Realiteten er at dagens internasjonale handelspolitikk harmonerer dårlig med politiske områder som miljø, arbeidsrettigheter og sosiale rettigheter. Ofte overser en at for at handel skal bidra til utvikling for samfunnet som helhet, fordrer det at man også stiller krav til internasjonale handelsaktører. Per i dag stiller ikke den internasjonale rettsordenen et eneste krav til internasjonale selskaper.

Handelsavtalen mellom Norge og Guatemala bidrar ikke til å fremme sosiale rettigheter. Argumentet Hansen benytter om at norske selskaper kan komme inn i Guatemala med siviliserte rettigheter for arbeiderne, minner om ordene koloniherrene brukte overfor kolonilandene, da de ønsket tilgang på deres ressurser. Vi vil påstå at tankegodset dette bygger på er utdatert og kan minne om imperialisme, men med andre midler. En slik tro på vestlige selskaper som arbeidsrettighetsforkjempere kan lede til en farlig maktfordeling på den internasjonale arenaen.

Vi vet at de fleste private aktører i det internasjonale markedet nyttegjør seg av nettopp slike handelsavtaler som den Norge har inngått med Guatemala, for å beskytte sine egne økonomiske interesser. Makten over nasjonale ressurser hører ikke hjemme i hendene på utenlandske selskaper, de hører hjemme i hendene til folket. I denne sammenhengen undrer vi oss over om det er bekymringen for utenlandske arbeidstakere som er den underliggende årsaken til at Arbeiderpartiet har fattet så stor interesse for handels- og investeringsavtaler. I så fall, kan Arbeiderpartiet se for seg en handelsavtale som prioriterer arbeidstakeres rettigheter fremfor investorers rettigheter? Dette ville i så fall være en særdeles sjelden avtale innen internasjonal handels- og investeringsrett.

Elefanten Hansen ikke valgte å skrive om i sitt innlegg, er trenden hvor multinasjonale selskaper får større og større makt i internasjonal politikk. Hansen pleier nemlig ofte i sine innlegg å trekke frem næringslivet som en viktig aktør å ivareta gjennom handels- og utenrikspolitikken. Politiske aktører, som Hansen og Arbeiderpartiet, må snart ta til etterretning hvilke konsekvenser en slik stadig forflytning av makt og penger til store multinasjonale selskaper har for enkeltmennesker, arbeidstakere, bønder og forbrukere.

Vi i Spire mener at nasjonale myndigheter skal ha muligheten til å beskytte nasjonale interesser ved å regulere interne samfunnsforhold, uforstyrret av utenlandske selskapers søksmål. Dette er viktig for å sikre at godene fra handelen tilfaller innbyggerne i samfunnet, og ikke kun private selskaper. Nasjonale lover og reguleringer, og eksempelvis ILO-konvensjonene, er viktige virkemidler for å sikre arbeideres rettigheter; internasjonale handelsavtaler er enn så lenge ikke det. ILO-konvensjonene er heller ikke fullstendig implementert i Norge og det er et stort behov for å styrke ILO-konvensjonene internasjonalt.

Dersom politiske aktører ønsker å bidra til bedre forhold for arbeidstakere i det internasjonale samfunnet, vil vi heller oppfordre til å rette engasjementet mot å styrke ILO-konvensjonene, fremfor forsøk på å fremme arbeideres rettigheter gjennom handelsavtaler.

Hvis du vil lære mer om hva Spire mener om internasjonal handel, kan du sjekke ut vår nye brosjyre "Hva handler det om?!"