Spire

Handelspolitikk - hvor er opposisjonen?

Tori Loven Kirkebø (Handelsutvalget i Spire) og Mari Gjengedal (Leder i Spire) har skrevet denne kronikken som stod på trykk i dagsavisen 12.02.2016

Regjeringen har lagt frem sin nye plan for norsk handels- og globaliseringspolitikk. Elementer i planen vil kunne ha store konsekvenser for miljøet, utviklingspolitikk og demokratiet, både for Norge og for eventuelle handelspartnere. På tross av dette er det stadig «bred politisk enighet» om hvor man skal gå med politikken. Hvorfor?

Målsetningen til regjeringens politikk som fremgår av stortingsmeldingen om globalisering og handel er «å sikre like og rettferdige spilleregler innenfor rammene av en åpen global økonomi.» Likevel arbeider regjeringen for å sikre norsk deltakelse i regionale frihandelsavtaler – effektivt regional proteksjonisme  – for å sørge for at vi ikke faller utenfor. Ved å fortsette å jobbe for regionale avtaler med aktører som USA og EU sikrer vi handel med velstående land, men holder resten av verden utenfor.

Norge deltar også aktivt i forhandlinger om TISA-avtalen, forhandlinger som er flyttet utenfor WTO fordi man ikke fikk med nok land til å sikre konsensus. TISA-avtalen kan ha store konsekvenser for norsk demokrati og politisk handlingsrom da alle tjenester som liberaliseres aldri kan gjøres offentlige igjen uten å bryte med avtalen. I tillegg inkluderer Norge forbud mot ytelseskrav i forhandlingsmandatet til nye bilaterale investeringsavtaler. Det binder statens hender med tanke på hvilke tiltak de kan ta i bruk for å sikre at investeringer i Norge skal komme befolkningen til gode.

Sett bort fra den mangelfulle forståelsen av mekanismer som la til rette for en rask økonomisk vekst i Norge – nettopp ytelseskrav som hjemfallsrett, teknologisk overføring og lokal forankring som nå utelukkes – er det ikke uventet at de mer liberalistiske partiene fronter en slik politikk. De forholder seg til en ideologi som forteller at et fritt marked naturlig vil regulere seg selv og la alle land utnytte sitt komparative fortrinn. Dem om det. Mer overraskende er det at de møter liten motstand fra henholdsvis opposisjonen og støttepartiene.

Er opposisjonen enig i den handelspolitiske utenrikspolitikken som medfører at ambassaden i Guatemala legges ned, mens ambassaden i skrekkregimet Saudi-Arabia skal styrkes for å bli en “businessambassade”? Saudi-Arabia er, sammen med okkupasjonsmakten Israel, viktige økonomiske satsingsområder for Norge. Dette er land som konsekvent bryter både menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett. Kan opposisjonen støtte disse prioriteringene, eller avtaler om salg av norskproduserte våpen til tvilsomme regimer?

Disse spørsmålene munner ut i om man ukritisk kan skille mellom økonomiske målsetninger for eget næringsliv, og vårt ansvar for menneskerettslige forpliktelser og en bærekraftig utviklingspolitikk. Det er ingen tvil om at Norge er en handelsnasjon. Undertegnede er vestlendinger, fra fylket som historisk har sett mer utover havet enn innover i vårt eget land. Handel har vært essensielt for oppbygging av fiskenæringen, oljenæringen og nå tjenestenæringen. Denne handelen har allikevel vært kontrollert, og utformet på en måte som skal sikre mer enn næringslivets profitt: handel for utvikling – ikke handel for profitt på bekostning av utvikling.

Nåtidens handelspolitikk har en uholdbar kortsiktighet over seg. Hvordan kan det ha seg at man i 2015 kunne oppnå bred enighet om nye utviklingsmål og en global klimaavtale, mens diskusjonen i WTO fremdeles er låst på utviklingsspørsmål fra 2000?

Kjære opposisjon og støttepartier – hvor er dere? Venstre og MDG – hvordan kan dere støtte en handelspolitikk som undergraver miljøpolitikken? KRF – hvordan kan dere støtte en usolidarisk handelspolitikk som kommer på kant med menneskerettigheter og utvikling? Arbeiderpartiet – hvordan kan dere støtte en handelspolitikk som kan ha store konsekvenser for lokalt demokrati og handlingsrom? Dere kan da ikke være enig i denne handelspolitikken?