Spire

Hvem er landbrukspolitikken for?

Vi har igjen skrevet gjesteinnlegg i Nationen. Denne gangen om landbruksforhandlingene.

Det nærmer seg igjen tiden hvor landets to store bondeorganisasjoner skal sette seg ved forhandlingsbordet sammen med regjeringen. Selv uten en spåkule kan man trygt anta at årets jordbruksforhandlinger vil by på uenigheter, tåkelegging omkring virkemidler og mål, og ikke minst en tilbakevending til diskusjonen om hvor mye bønder egentlig tjener eller bør tjene.

At forhandlinger om sentrale landbrukspolitiske virkemidler i det store og hele ofte reduseres til et spørsmål om bønders inntektsmuligheter, burde i seg selv være svært urovekkende for alle som bryr seg om norsk landbruk. Inntekter er viktige, men landbrukspolitikk handler om mye mer. At forhandlingene i tillegg foregår bak lukkede dører med liten demokratisk påvirkningsmulighet for andre enn forhandlingspartene, og i realiteten heller ikke utsettes for grundig politisk diskusjon, er et annet argument for hvorfor dagens avtalesystem er moden for en revidering.

Over en altfor lang periode har vi som samfunn tillat at det har vokst fram en forestilling om at landbrukspolitikk er noe vi driver med for bøndenes skyld. Selv om vi tar det for gitt at utdanningspolitikk er til for elevene snarere enn lærene, og helsepolitikk skal ta hensyn til pasientene framfor legene, er det likevel mange som later til å tro at vi driver med landbrukspolitikk for å kunne holde liv i et lite antall bønder. Vanskelige ord og ukjent terminologi fører til ytterligere fremmedgjøring mellom "bøndene" og "vanlige mennesker". Dette bidrar til at det blir stadig vanskeligere å legitimere en offensiv landbrukspolitikk blant befolkningen.

Etter litt betenkningstid vil nok de fleste si seg enig i at landbrukspolitikk er noe som angår alle som spiser mat, ikke bare de som produserer den. Men hvor er rommet hvor vanlige folk kan engasjere seg i utformingen av denne politikken når debatten effektivt stues bort i jordbruksforhandlingenes lukkede rom? Hvordan kan man få en demokratisk diskusjon når arenaen for utforming av politiske virkemidler bærer mer preg av å være kollektive lønnsforhandlinger for landbruket?

Svaret er at diskusjonen bør finne sted på Stortinget. Problemet er at dette skjer i liten grad i dag. Stortinget har tradisjon for å vise så stor tillit til forhandlingsinstituttet at de sjelden velger å overprøve eller detaljstyre innholdet i avtalene. Dette er tilfellet også når de konkrete tiltakene i jordbruksforhandlingene bidrar til en utvikling som går stikk i strid med Stortingets egne målsetninger om landbruk i hele landet og økt matproduksjon på norske ressurser. Dette er en utvikling vi nå har sett over flere år.

Det er på tide at Stortinget får et sterkere grep om både mål og virkemidler for landbrukspolitikken, og vedtar konkrete og forutsigbare flerårige strategier som forplikter. Dersom man ønsker å bevare en forhandlingsrett om inntektsmuligheter for bønder, så behold for all del dagens ordning i en revidert utgave. Men la den politiske diskusjonen om framtidens landbruk bli overlatt til de som er valgt til å utforme politikken. Og la alle oss andre som ikke er bønder, men som har sterke meninger om hva som skal til for å få et levedyktig og bærekraftig norsk landbruk, dermed få delta i diskusjonen.

Dette innlegget stod først på trykk som Dagens Gjest i Nationen 13.04.2016