Spire

Ideologisk frihandel

Regjeringen driver en ideologisk frihandelspolitikk, uten å se på den økonomiske virkeligheten.

I forrige uke behandlet Stortinget regjeringens forslag til en ny retning i norsk handels- og globaliseringspolitikk. Regjeringen presenterer en retning som tar utgangspunkt i en økonomisk ideologi hvor frihandel er et mål i seg selv og hvor den alltid fører til vekst. Vi ønsker med dette innlegget å kritisere de norske politiske partiene som ser ut til å ha frihandel som ideologi, uten å reflektere over hvordan den økonomiske virkeligheten ser ut.

 

I introduksjonen til stortingsmeldingen skrives det at ”Utenrikspolitikkens sentrale bidrag til norsk økonomi og næringsliv, forblir innsatsen for å sikre like og rettferdige spilleregler innenfor rammene av en åpen global økonomi”. Det er en fin formulering. Problemet er at for at en slik politikk skal kunne gjennomføres er man avhengig av ulike og i stor grad motstridende virkemidler.


Det første som vektlegges er innsatsen for å sikre like og rettferdige spilleregler. En utfordring med en slik type politikk, er at en rettferdig handelspolitikk for ett land, ikke nødvendigvis oppleves rettferdig for et annet. Dermed blir resultatene av denne politikken ofte høyst urettferdig, spesielt for utviklingslandene.


Det tydeligste eksempelet her er hvilke tiltak land kan ta i bruk for å styrke sitt eget næringsliv. For Norge har det særlig handlet om vannkraft og olje. Da det norske oljeeventyret startet, var norske politikere svært dyktige. De sikret seg at norske arbeidere og selskap skulle være med på utviklingen og at oljen som ble utvunnet på norsk sokkel skulle komme Norge til gode.


Hvis vi hadde funnet oljen i dag, hadde ikke dette vært mulig. Den “rettferdige” handelspolitikken som fremmes argumenterer nemlig for at tiltak som de Norge tok i bruk - deriblant krav om lokalt innhold og teknologisk overføring -  er markedsforstyrrende og frihandelshindrende. Konsekvensen er at land som ønsker å utvinne egne ressurser i dag, ikke får lov til å bruke de samme tiltakene.


Det andre grunnargumentet i stortingsmeldingen er at man skal jobbe “innenfor rammene av en åpen global økonomi” - historisk sett WTO.  En av de største avtalene Utenriksdepartementet jobber med å fremforhandle er storavtalen TISA (Trade in Services Agreement). Målet med TISA er å deregulere tjenestesektoren. Mange av tiltakene i avtalen har vært prøvd presset gjennom WTO, men ble stoppet fordi man ikke kom til enighet. Det var ikke ønsket. Norge, USA og EU har dermed valgt å flytte diskusjonen ut av WTO. Ut av rammene for en åpen global økonomi.


Spire mener at det er høyst merkverdig at regjeringspartienes og flere av opposisjonspartienes politikk, er å ta del i arbeidet med slike avtaler. Spesielt når man samtidig påstår at Utenriksdepartementets viktigste rolle er å støtte det internasjonale rammeverket for handel. Avtaler som søker å redusere barrierer i handelen mellom landene som tar del i avtalen, skaper barrierer mot de som ikke tar del. Det bidrar ikke til en bærekraftig og åpen verdensøkonomi, snarere tvert imot.  


Argumentet for likevel å ta del i frihandelsavtaler utenom WTO, er bekymring for at Norge blir stående utenfor og ikke får ta del i viktige markeder. Utfordringen vi ser ved å ta del i slike frihandelsavtaler vil være at vi legitimerer et frihandelssystem vi i utgangspunktet ikke ønsker. Disse avtalene vil ikke sikre like og rettferdige spilleregler for aktørene i verdensøkonomien.


Hvert land trenger handlingsrom til å gjennomføre politikk som er i befolkningens interesse for å fremme utvikling og arbeidsplasser og redusere sult og fattigdom. Et eksempel på det er hvordan India og andre utviklingsland har opprettet matsikkerhetsprogrammer for å redusere sult og fattigdom. For å gi sikkerhet til bøndene kjøper staten opp kornet til en fast pris og selger videre til fattige konsumenter. I en ideologisk frihandelstankegang er dette markedsforstyrrende og når programmet når en viss størrelse blir det ulovlig i WTO. Dette er programmer som utviklingsland vil ha lovliggjort i WTO, men diskusjonen tas ikke engang opp av de rike landene.


Vi mener at handel ikke er en målsetning i seg selv, men et virkemiddel for å oppnå en bærekraftig utvikling for verdenssamfunnet. Reglene for internasjonal handel bør reflektere at landene har ulike behov, og ulike strategier i handelssystemet bør kunne benyttes for å la utviklingslandene ta igjen forspranget til det økonomiske Nord.  Det er på tide å legge frihandelsideologien til side, og heller lære av land som har klart å sikre en bærekraftig økonomisk vekst. Her vil handel være essensielt, men det må balanseres for å sikre det statlige handlingsrommet.