Spire

Juleribbe med soyabismak

Til jul ønsker vi i Spire at vi snart skal kunne spise juleribbe laget fullstendig på norske ressurser, og uten usolidarisk soyabismak. Les vårt leserinnlegg i julaftens Klassekampen!

Julemusikken står på i bakgrunnen, og hele familien er endelig samlet rundt bordet for å nyte julens høydepunkt: julemiddagen. Kanskje sitter du og trekker et lettet sukk over at ingen i din familie er vegetarianere, slik at du slipper å styre med nøttestek og tofukalkun. Men visste du at juleribben dere gjør dere klare til å hogge innpå mest sannsynlig er et soyaprodukt? 

I Norge liker vi å tenke at norsk mat er rene, norske produkter laget på norske ressurser. Merkevarer som «Nyt Norge» og «Godt norsk» bidrar til bildet av det gode og norske. Det er imidlertid langt fra sannheten. Maten vi setter til livs i jula – og resten av året for så vidt – består i stor grad av produkter fra andre land. 

Norske politikere hevder at vi stadig blir mer selvforsynte med meieri- og kjøttprodukter. Men dersom man trekker fra bruk av kraftfôr i produksjonen framstår selvforsyningsevnen vår ganske annerledes. Jo mer soya vi importerer, jo lavere blir selvforsyningsgraden. 

Hvorfor er dette problematisk? Den omfattende norske avhengigheten av soya i matproduksjonen har dessverre mange alvorlige konsekvenser, både for Norge og for Brasil. Fra et norsk perspektiv er det problematisk fordi det svekker matsikkerheten vår, gjør at kulturlandskapet gror igjen, og at landbruket i økende grad blir et fabrikklandbruk separert fra det norske ressursgrunnlaget. 

Norsk matproduksjon ville kommet i en stor krise dersom det blir problemer med forsyningene av soya fra Brasil. Verden står overfor enorme utfordringer når det gjelder matproduksjon og fordeling av mat i tiden som kommer. Derfor er det viktig å diskutere hvordan vi skal produsere maten vår framover. 

I Brasil er faktisk soyaindustrien den største trusselen mot Amazonas-regnskogen. Den er også en stor trussel mot brasilianske småbønder som kunne livnært seg ved å dyrke menneskemat på de enorme soyaarealene. Matjorda til bøndene brukes til fôrproduksjon av noen få, mektige storbønder slik at vi nordmenn skal få billig ribbe på juletallerkenen. Mens vi lar egne ressurser gro igjen, beslaglegger vi verdifulle områder i andre land for å dyrke ferdigmat til dyra våre. Hvordan kan det være effektivt eller rettferdig?

Julen er tiden for solidaritet, men på grunn av politikernes prioriteringer med så mye mat som mulig for en så billig penge som mulig, spiser vi usolidarisk uten å vite det og uten å egentlig bli gitt noe valg. 

Heldigvis trenger det ikke være sånn. Det norske utmarksbeitet kan fordobles, og det drives akkurat nå omfattende forskning på alternative proteinkilder basert på norske ressurser. Men for at vi skal utnytte disse ressursene og legge om til en mer bærekraftig produksjon, må politikerne legge drastisk om på landbrukspolitikken.

Forbrukere må kreve at norsk mat produseres på norske ressurser, ikke på soya fra beslaglagt land i Brasil. Bare da kan vi få en julemiddag uten en usolidarisk bismak.

 

Forfattere er Siri Haugan Holden (leder for Spires kampanje Soyalandet) og Mari Gjengedal (leder for Spire).