Spire

Kjøttforbruket må ned

Vi må spise mindre, men bedre kjøtt, og øke bærekraften i alle ledd. Dette skriver Mari Gjengedal og matutvalgets Charlotte Andersen i denne kronikken i Nationen 22. januar.

Det er skummelt at en av fire nordmenn ønsker å redusere kjøttkonsumet sitt, sier Bjørg Egelandsdal i Nationen 5. januar. Det er tvert imot flott, mener vi. Fra et bærekraftsperspektiv bør folk spise mindre, men bedre kjøtt.

Med dette mener vi at ikke alle trenger å bli vegetarianere, men at vi begynne å ta inn over oss kompleksiteten i verden vi lever og være mer kritisk til hvordan, hvor og av hvem maten er produsert. Vi oppfordrer både Egelandsdal og andre til i større grad å vurdere helhetlig bærekraft når vi bestemmer hva vår tallerken skal inneholde. Miljøaspektene ved matproduksjon er mange. Klimagassutslipp, jordforringelse, ressursutnyttelse, giftstoffer og avrenning til vassdrag er bare noen. Sosiale aspekter også tas med i betraktning, som lønn til arbeiderne og gode arbeidsvilkår. Her er det ikke bare vår egen helse som er viktig, men også folks livsmuligheter, klodens helse og fremtidige generasjoners rett til å arve et bærekraftig matsystem.


Uansett hva slags kjøtt vi snakker om, går det med mer ressurser når vi produserer planter til dyr enn når vi spiser plantene direkte. Fra et miljø- og klimaperspektiv er det ingen tvil om at vi i Norge og andre rike land har et for høyt kjøttkonsum. Mye av dette kan erstattes med næringsrike belgvekster som linser, bønner og erter. Den positive effekten disse har på helsen og klodens miljø, er faktisk så stor at FN har utnevnt 2016 til belgfruktenes år.


Å skremme folk som ønsker å redusere forbruket sitt med at de vil få mangelsykdommer, er ikke særlig konstruktivt. Nordmenn spiser 20 kilo mer kjøtt i dag enn for få tiår siden (langt mer enn det som kan anses som et diettmessig behov ut fra noen målestokk), og en del av dette er langreist kjøtt Norge skaffe gjennom økt import, hvor vi i mindre grad kan kontrollere produksjonsforholdene. Så vi vil gjerne gi applaus til de 25 prosent av den norske befolkningen som tenker å spise mindre kjøtt i 2016. Og vi vil også oppfordre flere (særlig menn!) til å gjøre det samme.


Det som imidlertid bør være utgangspunktet for en diskusjon om kjøtt, er hva slags kjøtt vi har forutsetninger for å produsere her i Norge. Bærekraftig kjøtt er kjøtt som er produsert i størst mulig grad på lokale ressurser og hvor dyrene ikke er i direkte konflikt med mennesker om fôret sitt. Siden store deler av Norge består av beiteressurser, bør vi produsere kjøtt av dyr som kan utnytte disse, og som samtidig kan gi viktig næring tilbake til jorda i form av gjødsel. (Men da også dyrene faktisk beite og ikke stå på bås mens de fôres på importert korn og soya!)


I et bærekraftig matsystem utnytter man også ressursene så effektivt man kan i alle ledd. Det er for eksempel uendelig mye mer man kan spise av en ku enn biffen. Alle kjøttstykkene bør brukes, og her trengs det både tilrettelegging fra næringsindustrien og økt kunnskap blant forbrukere om hvilke muligheter som finnes. Det finnes også hele dyr som ofte ender opp i søpla, fordi de fra et økonomisk perspektiv ikke kaster nok av seg. Kjøtt av geitekilling eller verpehøne er noe nordmenn flest ikke lenger er vant med å spise, og som derfor blir ofre for en brutal sløsing satt i system. Ved å velge å etterspørre slikt kjøtt, er vi som forbrukere med på å bedre ressursutnyttelsen.


Konsumet av kylling har eksplodert i Norge, i takt med at hvitt kjøtt er blitt omtalt som både sunnere og mer “klimasmart”. Kyllingen er nemlig (blitt) mester i omdanne fôr til kjøtt. Men er det bærekraftig når en så stor næring basere seg nesten utelukkende på importerte ressurser? Er det positivt for global matsikkerhet når kyllinger, som spiser menneskemat, tar over markedsandeler for kjøtt fra beitedyr? Beitedyrene klarer tross alt å omdanne en - for mennesket - uspiselig ressurs til nyttig mat og råvarer for oss. Og er det god dyrevelferd når tusenvis av dyr stues tett sammen og avles til å vokse i unaturlig tempo? Bra for storsamfunnet er det i hvert fall ikke. Som vi har sett, er slike forhold optimale til å utvikle nye typer sykdommer og bakterieresistenser. Ikke minst gir denne typen «kostnadseffektiv» kjøttproduksjon oss helt nye avfallsutfordringer: gjødselen fra dyrene som før var så viktig, blir et giftig problem. Dette ser vi mange steder i verden. I framtiden kan vi kun ha sirkulære systemer, hvor avfall blir nyttige deler i ny produksjon.


Matproduksjon i graslandet Norge innebærer noe kjøttproduksjon. Men om produksjonen skal være bærekraftig, altså langsiktig levedyktig for miljø, økonomi og samfunn, må den basere seg på at kua er en del av et kretsløp. Ja, kua er faktisk umistelig i kretslandbruket. Men vi også kutte ned på det totale kjøttkonsumet og avfinne oss med å betale litt mer for kjøtt av bedre kvalitet. Det trengs økt bærekraft i alle ledd. Det betyr å finne tilbake til noen av de gode verdiene våre besteforeldre vokste opp med: måtehold, ressursutnyttelse, og respekt for naturen og råvarene. Og det betyr at vi utforme en radikalt annerledes landbrukspolitikk enn den vi har i dag.