Spire

Norsk mat på norsk jord

Listhaugs mantra er at “big is beautiful”, men det henger ikke i hop med de faktiske realitetene, skriver Mari Gjengedal og Anna Karlsson, som i dette leserinnlegget krever at årets jordbruksoppgjør legger til rette for økt bruk av norske ressurser.

Bøndenes krav til jordbruksforhandlingene handler om at samfunnet må sikre at norsk mat produseres på norsk jord. Politisk sett burde kravet være ukontroversielt. Stortinget har selv bestemt at norsk matproduksjon skal økes med grunnlag i norske ressurser. Det bør Listhaug huske på når staten nå går inn i forhandlinger med bøndene.

Listhaugs mantra er at “big is beautiful”, men det henger ikke i hop med de faktiske realitetene i et land med mange berg og daler. Vi har ikke naturgitte forutsetninger for store gårder. Hvis en bonde har langt flere kyr enn han har grunnlag for på engen utenfor fjøset, må han basere seg på fôr fra andre plasser. Vi importerer allerede mye av fôrråvarene våre, slik Spires rapport “Soyalandet” har vist. Landbrukspolitikken som føres legger opp til mer av det samme.

Fjorårets oppgjør førte til at mange småbruk mistet støtte, mens de store fikk en uforholdsmessig stor bit av kaken. Denne linjen er en kjapp vei til et landbruk frikoblet fra ressursgrunnlaget. Vi har potensial for å bruke våre egne ressurser i langt større grad enn i dag, men da må politikerne utforme politikk som gjør at vi kan beholde de gårdene som klarer å utnytte ressursene der hvor de er.

Spire, Norges bondelag, Norges bygdeungdomslag, Naturvernforbundet og Natur og ungdom lanserte i vår en felles politisk plattform med fem tiltak for å øke bruken av norske ressurser i norsk matproduksjon. De to viktigste kravene var at norsk kornproduksjon måtte økes gjennom høyere pris på både korn og importert kraftfôr, og at det må lønne seg å utnytte norske grovfôr- og beitearealer bedre. Disse kravene utgjør selve fundamentet for et levedyktig norsk landbruk basert på norske ressurser, og er så viktige at også jordbruket selv har prioritert dem høyest i sitt eget krav til staten. Velger Listhaug å se bort fra Stortingets føringer og å lukke ørene for den stadig sterkere bevegelsen som ønsker et mer bærekraftig og solidarisk landbruk, hviler mer av ansvaret for landbrukets framtid på Stortingets skuldre.