Spire

Norsk soyalaks stjeler jord i Brasil

Soya kan på mange måter beskrives som den nye palmeoljen. Laks som spiser stadig mer soya fra Brasil er verken kortreist, sunn eller solidarisk, skriver Mari Gjengedal og Solveig Lygre i denne kronikken i Bergens Tidende.

Norsk laks - det må være kortreist, det! De siste årene har vi hørt om giftstoffer, lus, forurensning i fjordene, spredning av sykdommer og rømming - men én ting er sikkert; den er kortreist. Fisken er kortreist i den forstand at det er ikke langt fra merdene i fjorden til middagsbordene rundt i det ganske land. Fôret, derimot, har reist helt fra Brasil.

Da det ble kjent at en brukte mange ganger så mye villfanget fisk til fôr som det man fikk ut i ferdig laks, hastet det med å finne alternative proteinkilder. Soya fra Brasil ble løsningen.

I 2013 brukte vi 565 tusen tonn soya i fôret til norske husdyr og oppdrettsfisk, men fikse «løsninger» skaper ofte nye problemer. Istedenfor havressurser legger vi nå beslag på store landområder som kunne blitt brukt til å dyrke menneskemat. Dermed har laksen slettes ikke blitt mer bærekraftig, snarere tvert imot.

Brasil er verdens største eksportør av soya, og arealer tilsvarende hele Vestfold fylke beslaglegges for å dyrke soya til norsk forbruk. Selv om det for tiden ikke er lov å hogge ned skog for å plante soya direkte, legger en økning i etterspørsel indirekte press på Amazonas. Soyaplantasjene tar nå over tidligere beitemarker og tvinger kvegdriften lenger inn i regnskogen.

I tillegg pløyes store områder av den brasilianske savannen for å dyrke soya. Savannens store og unike biomandfold blir dermed truet. Samtidig frigjøres karbon som bidrar til å øke global oppvarming og endrer nedbørsmønstre langt utenfor det lokale området. Med tanke på milliardene Norge årlig gir til regnskogsbevaring gjennom REDD+, vil det være både paradoksalt og kontraproduktivt å opprettholde en handel som har disse konsekvensene.

Men norsk laks, er det ikke i det minste bra for brasiliansk økonomi, da? I forarbeidet til Spires nylig lanserte rapport «Soyalandet», reiste vi på feltarbeid til Brasil. Lokalbefolkningen fortalte oss at soyaindustriens bidrag til den brasilianske økonomien ikke berører folk flest. Det mekaniske soyalandbruket ansetter svært få arbeidere fordi arbeidet gjøres av tunge maskiner og sprøytefly. I tillegg er jorden ekstremt skjevt fordelt.

Tre prosent av befolkningen i Brasil kontrollerer to tredjedeler av den dyrkbare jorden i landet. Med soyaplantasjenes stadige utvidelse blir det mindre og mindre jord igjen til de fattige familiene, som sårt trenger sin egen lille jordflekk.

Som om ikke det er nok: Sprøytemidlene som brukes på plantasjene trekker ut i grunnvannet og påvirker menneskers helse. I Mato Grosso, delstaten som produserer mesteparten av den norske soyaen, er det blitt påvist rester av sprøytemidler i både morsmelk, urin og blod hos lokalbefolkningen.

Soya kan på mange måter beskrives som den nye palmeoljen. Soya- og palmeoljeproblematikken har mye til felles. Biologisk mangfold forsvinner til fordel for storskalaplantasjer, lokalbefolkningen mister tilhørighet til egen jord og får svært lite av gevinsten. Det dreier seg om én vare som benyttes i produksjon av svært mange andre produkter.

Etter stor oppmerksomhet rundt de negative konsekvensene palmeoljeplantasjene har ført med seg i Sørøst-Asia, gikk aktører i norsk matindustri ut med at de ville fjerne eller redusere bruken av palmeolje. Dette viser styrken i forbrukerstemmen.

Hva skal til for å overføre denne forbrukermakten til å endre norsk soyaavhengighet? Hvor mye må problemene eskalere før vi mener det er verdt å ta et krafttak? En norsk laks som bidrar til landran og alvorlige helsekonsekvenser for brasiliansk lokalbefolkning, har ikke gode salgsargumenter.

Sterk vekst i en næring som har slike negative konsekvenser, er ikke bærekraftig. Det burde være unødvendig å si at regjeringens planer om å femdoble oppdrettsnæringen vil kunne ha katastrofale følger.

Tenk om vi kan få norsk laks som er ordentlig norsk! Et skritt på veien til en mer bærekraftig oppdrettsnæring vil være å redusere soyaimporten, og i stedet basere den på en større andel norske ressurser enn i dag. Norske forbrukere må oppmuntres til å kjøpe mat produsert på norske ressurser, og her må man ta med fôrråvarenes opprinnelse i beregningen. I tillegg må staten bevilge mer penger til forskning og næringsutvikling av norsk fôrproduksjon.

I skrivende stund forskes det på å skape høyverdig proteinfôr til bruk i både oppdrettsnæring og landbruk på norske fornybare ressurser som alger og skog. Dette er ressurser som landet vårt formelig flommer over av. Dermed kan vi lage mat av ressurser som ikke egner seg for matproduksjon direkte til mennesker. I en verden hvor befolkningen øker og matjordarealet blir stadig mindre, er dette avgjørende.

Det vil nok ta noen år før slik teknologi er utviklet og dermed konkurransedyktig på stor skala, men potensialet er der. Norge har syv ganger så store sjøarealer som landarealer. Å kultivere én kilometer av kystlinjen vår kan gi 20 millioner tonn tang. Også skog har vi mye av, og riktig forvaltet vil dette være en ressurs som ikke forsvinner.

Foruten konsekvensene i Brasil har soyaspisende laks også effekter på helsen til oss som spiser den. Etter at laksen endret kostholdet og ble vegetarianer, har imidlertid også næringssammensetningen i laksen endret seg. Soyaen i fôret fører med seg en ugunstig balanse mellom fettkildene Omega-3 og Omega-6. Ifølge Nasjonalt institutt for ernæring- og sjømatforskning ble Omega-3-innholdet i laks halvert fra 2003 til 2013. Denne ugunstige balansen kan få store effekter for vår helse.

20. mars kom stortingsmeldingen om bærekraftig vekst for laks. Med politisk vilje til å satse kan vi bygge en langt mer bærekraftig og sunn matproduksjon enn i dag, hvor vi utnytter mer av de naturlige forutsetningene landet vårt byr på. Mulighetene er mange. Det er på tide å ta dem i bruk.