Spire

Opportunistisk og korttenkt oljepolitikk

Framtidige generasjoner vil skamme seg, sier Mari Gjengedal i dette leserinnlegget i Dagsavisen

Tirsdag 20. januar kom nyheten om at regjeringen vil gi full gass for oljeutvinning i Barentshavet ved å bevilge oljenæringen alle blokkene de ønsker seg. Dette gjøres ved å flytte den såkalte iskanten - grensen for hvor det anses som "sikkert" å bore - lenger nord. Flyttingen er en konsekvens av at klimaendringene smelter stadig mer av isen.

Regjeringens beslutning om å åpne nye oljefelt er på direkte kollisjonskurs med all faglig kunnskap og anbefalinger fra ledende forskere nasjonalt og internasjonalt. Tidligere i januar gjorde en ny studie det klart at all olje nord for polarsirkelen må bli liggende i bakken om vi skal klare å begrense en global oppvarming til to grader. En forskningsrapport laget av noen av Norges fremste klimaforskere på oppdrag fra SV, slo også nylig fast at Norge har ansvar for å ta betydelig større utslippskutt enn vi gjør i dag, dersom vi legger prinsippene om historisk ansvar og omstillingskapasitet til grunn. Det mest beskjedne anslaget fra denne rapporten sier at Norge burde kutte utslippene med 50 % innen 2030, hvilket er mer enn de fleste politikere tør å snakke om i dag. Og ikke minst har vi et overveldende kunnskapsgrunnlag fra FNs klimapanel og andre internasjonale forskere som slår fast at mesteparten av våre kjente petroleumsressurser er nødt til å bli liggende i bakken.

De aller fleste har hørt dette før. Det er likevel verdt å gjenta fordi regjeringen later til å gi fullstendig blaffen i hva forskningen sier. "Norge har et ansvar for å gjøre en forskjell i arbeidet for å begrense klimaendringene", sa Erna Solberg i nyttårstalen. Det virker som om hennes definisjon av å "gjøre en forskjell" består i å bidra til at problemet blir verre, ikke bedre.

I kjølvannet av tirsdagens nyheter har det blomstret opp en diskusjon om hvor iskanten skal ligge eller ikke ligge, og det faglige eller politiske bak dette. Diskusjonen distraherer oss fra den virkelige kjernen av problemet: Det spiller ingen rolle hvor iskanten er. Faktum er at vi ikke kan åpne flere oljefelt. Nei. Vi kan ikke åpne flere oljefelt om vi skal forhindre katastrofale klimaendringer. Punktum. Denne realiteten bør være den eneste virkeligheten politikerne forholder seg til.

Men det gjør de ikke. Istedenfor velger de å danse etter oljenæringens pipe, og opportunistisk bruke den smeltende isen til å "se nye muligheter" for en næring som ikke hører framtiden til. De prioriterer kortsiktig profitt framfor å bygge landet for en ny virkelighet. Oljenæringen sier at oljen vil være viktig i lang tid framover. Selvsagt vil den det. Politikerne  fører jo aktivt en politikk som vil holde næringen i live. Samtidig motvirker de mulighetene samfunnet har for å omstille seg i en mer bærekraftig retning. Ansvarsfraskrivelsen er formidabel.

Gjennom dette vil regjeringen gjøre oss alle til en historisk skamplett. Framtidige generasjoner vil se tilbake på vår generasjon som noen som hadde all kunnskap og alle forutsetninger for å forhindre klimaendringene og våre barnebarns fordømmelse, men som likevel valgte å la det være. Dessverre er generasjonsperspektivet manglende i debatten. Våre forpliktelser overfor våre etterkommere glimter med sitt fravær. Det fins ingen i dagens system som føler spesielt ansvar for å stå på barrikadene for rettighetene og livsmulighetene til våre barnebarn.

God politikk handler om å legge til rette for et godt samfunn i framtiden. Når politikerne ikke gjør denne jobben, trengs det er korrektiv. Derfor krever en stadig større norsk sivilsamfunnsbevegelse et framtidsombud, som har framtidige generasjoners interesser som prioritet. Korttenkthet i norsk oljepolitikk er bare én av mange saker et slikt ombud ville ment noe om.