Spire

Prinsipper for gode handelsavtaler

Mens det råder uenighet om hvorvidt forhandlingene om den omstridte handelsavtalen TTIP har brudd sammen, har Spires handelsutvalg jobbet med å identifisere noen grunnprinsipper for hvordan vi kan forhandle frem gode handelsavtaler, som fremmer bærekraftig utvikling i stedet for å hindre den. En forkortet versjon av innlegget stod på trykk i Nationen 31. august under tittelen "Prinsipper for handelsavtaler".

Når internasjonal handel diskuteres i media ender det ofte opp som et spørsmål om for eller mot handel i det store og det hele. Dette har blant annet vist seg i vårens meningsutveksling om den transatlantiske handel- og investeringsavtalen TTIP. Slik blir debatten fort ufruktbar. Handelsavtaler er selvsagt ikke et onde. Men for at de skal komme alle parter til gode og bidra til utvikling, er det noen grunnprinsipper som må være tilstede.

Et første prinsipp er at gode handelsavtaler må legge opp til en bærekraftig sosial, miljømessig og økonomisk utvikling, som bidrar til en rettferdig fordeling mellom mennesker. For å oppnå dette trenger vi et internasjonalt regelverk for handel i et reformert WTO, med mekanismer for å demme opp maktspill og hemmelige forhandlinger. Det burde ikke være mulig for stormaktene å forhandle i hemmelighet uten at de andre landene kan delta - noe som skjedde på WTOs ministermøte før jul.

Et annet viktig prinsipp er statens rett og plikt til å innføre lover og reguleringer. Dette prinsippet brytes dersom investor-stat-tvisteløsningsmekanismer (ISDS) inkluderes i våre bilaterale investeringsavtaler. Disse åpner nemlig for at utenlandske selskaper kan saksøke et land på bakgrunn av reguleringer som begrenser deres framtidige profitt. ISDS kan fungere som en demper mot framtidige miljø-, arbeidstaker- eller helsereguleringer. Utenlandske investorer ivaretas godt nok gjennom nasjonalt rettsvern.

Et tredje prinsipp er statens rett og plikt til å igangsette politikk for å fremme næringsvirksomhet, helse, utdanning, sysselsetting og utvikling. Det betyr for eksempel mulighet til å sette krav til selskaper som skal operere i landet - som å bruke en andel lokalarbeidskraft eller underleverandører, eller kreve teknologioverføring. Ontario i Canada har et fornybar energi-program der de krever at en viss andel varer og tjenester kjøpes lokalt. India har lignende bestemmelser når det gjelder solcelleproduksjon, der minst halvparten av delene til produksjon – solceller og moduler – skal være produsert i India. Slike ytelseskrav til selskaper er ikke lov i WTO og begge landene er blitt saksøkt på grunnlag av dette. Norge fremmer også et slikt forbud i sitt forslag til investeringsavtaler, selv om dette er noe Norge har brukt selv i vår oljeutbygging.

Det fjerde prinsippet sier at handelsavtalene bør unngå å låse handlingsrommet for politikken, og dermed begrense verdien av stemmeseddelen. Forskjellige land har ulike preferanser for hvordan de ønsker å f.eks. utøve velferd. Da kan vi ikke ha systemer som for eksempel frys- og skralle-klausulen i tjenesteavtalen i TISA, som umuliggjør en omlegging av politikken ved en senere anledning. Slike spørsmål bør demokratiet i de enkelte landene kunne finne svaret på uten at handelsavtalene skal legge for sterke føringer.

Et femte viktig prinsipp er anerkjennelsen at ikke all produksjon kan gjøres til en del av det globale markedet. Først og fremst gjelder dette matproduksjon. Etthvert land skal få muligheten til å ivareta sin rett og plikt til å sikre egen befolkning nok mat, og derfor trenger denne sektoren et spesielt vern. Handelsavtalene må legge opp til å sikre lokale matprodusenter rammevilkår for å drive lokal matproduksjon og at markedet ikke oversvømmes av lavtprisede utenlandske matvarer. Hvordan maten produseres er heller ikke ubetydelig i et matsikkerhetsperspektiv. Det handler nemlig ikke bare om at landenes befolkning får nok mat, men at den maten de har tilgang på både skal være trygg og næringsrik. Dette mener vi at de handelspolitiske virkemidlene må kunne legge opp til ved å ta hensyn til de individuelle landenes behov. Utviklingsland må blant annet få muligheten til å innføre beskyttelsesmekanismer, som de rike landene har, som gir rom for å bygge en levedyktig næring.

Det siste prinsippet handler om overføring av kunnskap og teknologi. I flere og flere avtaler som inngås er ikke kunnskaps- og teknologioverføringskrav lov, selv om dette vil kunne bidra til bedre utvikling av miljøvennlig industri- og energiproduksjon. Verden som helhet er ikke tjent med at gode løsninger og kunnskap for å løse samfunns- og miljøproblemer ikke spres som følge av et konkurranseperspektiv. Noen land har større behov for teknologisk kunnskapsoverføring utenifra for å kunne skape arbeidsplasser og sikkerhet for sin befolkning.

I vår mening må prinsippene vi har presentert over implementeres gjennom globalt omfattende handelsavtaler; WTO kan være et forum for det. Ved å gjøre handelsavtaler gjeldende igjennom WTO-systemet vil de potensielt være gjeldende for en hel verden, i motsetning til når noen land forhandler egne regionale handelsavtaler. I WTO må avtalene gå igjennom grundige prosesser og strukturer før de blir gjeldende, noe vi mener er en nødvendighet for å sikre gode og rettferdige resultater.

Det er mulig å kritisere handels-og investeringsavtaler uten å være i mot handel. Vi må endre prinsippene som handelsavtalene operer med og lage nye avtaler som gir et bedre utgangspunkt for internasjonal handel for begge parter. Handel vil alltid bli gjort i en eller annen form, og det må derfor legges et godt rammeverk til grunn for hvordan dette skal gjøres rettferdig og bærekraftig. Handelsavtalene bør være et virkemiddel for å skape en bedre verden, basert på et mål om å oppnå bærekraftig utvikling for alle, både fra et økonomisk, sosialt og miljømessig perspektiv. Slike avtaler støtter Spire!