Spire

Rett til mat - og plikt

Dette innlegget er et svar på en kronikk fra Karen Helene Ulltveit-Moe i Dagens Næringsliv den 10. november, med tittelen "Kortreist proteksjonisme". Spires svar ble trykket i Dagens Næringsliv den 17. november 2017.

Karen Helene Ulltveit-Moe kritiserer 10. november jordbruket for å ha en ufortjent særstilling i politikken og sier at å støtte norske bønder er å ta fra de mange og gi til de få. Men det er jo ikke for norske bønder vi har en jordbrukspolitikk! Grunnen til at jordbruket mottar støtte er at det har en viktig samfunnsoppgave; sørge for mat til befolkningen. Mat er ikke en hvilken som helst vare, men er knyttet til overlevelse, miljø, sysselsetting, bosetting, kultur, tradisjoner, og i mange land også fattigdomsreduksjon.

Retten til mat er fastslått i FNs menneskerettserklæring. Med en rett følger plikter. Vi blir stadig flere mennesker på jorden, og med klimaendringene blir det vanskeligere å produsere mat i flere sentrale jordbruksområder. Det er derfor ikke valgfritt for et land å produsere mat, men en plikt for å bidra til det felles globale matfatet.

Jordbruket sørger for fellesgoder det ikke kan settes en pris på, som levende bygder, matvareberedskap og kulturlandskap. Uten støtte vil det bli produsert mye mindre enn ønskelig av disse godene.

Jordbrukets samfunnsoppgave og produksjon av fellesgoder er hva som legitimerer statlig støtte. Så lenge Norge har høyere lønninger enn andre land, og så lenge vi har det klimaet og den topografien vi har, vil vi aldri kunne konkurrere på pris. Da er det også riktig at Norge har et tollvern og landbruksoverføringer.

Vil du lese mer om hva Spire mener om norsk matproduksjon? Spire er med i Alliansen ny landbrukspolitikk, som jobber for en ny retning i norsk landbruk. Les mer om dette arbeidet her.