Spire

Retten til byen – en utopi?

Denne kronikken ble først publisert i PUTSJ, et magasin for unge om miljø, kultur og aktivisme 4. mai 2017. PUTSJ gis ut av Natur og Ungdom. Kronikken er skrevet av Joakim Gitlestad, koordinator i Spires byutvalg.

I oktober 2016 arrangerte FNs bosettingsprogram sin tredje konferanse om bærekraftig byutvikling i Quito, Ecuador. Her vedtok nasjonale myndigheter fra hele verden en ny global handlingsplan, New Urban Agenda (NUA), for å motvirke de negative konsekvensene av den stadig økende urbanismen. 

Nå bor halvparten av verdens befolkning i byer, og prognosene tilsier at innen 2050 vil 70 prosent av verdens befolkning bo i urbane områder. NUA må sees i sammenheng med FNs 2030-agenda (som overtok for FNs tusenårsmål, red.anm), og da ikke kun mål 11 om bærekraftige byer og samfunn, men alle mål. Det som skjer i byene er med på å avgjøre om vi klarer å oppnå alle bærekraftsmålene.

Retten til byen
Ett av de viktigste punktene i NUA er retten til byen. I det endelige dokumentet har dessverre denne retten blitt utvannet, og blitt svakere enn hva som var utgangspunktet i det første utkastet til NUA. Her har USA, Russland, Japan, India, Canada og EU vært de største aktørene for å unngå at dette blir en anerkjent rett. Særlig USA ønsker ikke å havne i en situasjon med fremtidige søksmål, fordi man ikke klarer å oppnå forpliktelsene denne retten vil gi. Retten til byen har likevel blitt implementert i lov-systemene til flere latinamerikanske land som en grunnleggende rettighet.

Så hva er egentlig retten til byen? Henri Lefebvre, en fransk sosiolog og filosof, lanserte dette konseptet i 1968 i boken Le Droit à la ville. I følge Lefebvre er retten til byen «ikke en rett du spør om, det er en rett vi må innføre. Det er et kollektivt krav om en rett til de urbane områdene, en rett til å ta over det som allerede eksisterer og forandre det, men også en rett til å skape det som ikke eksisterer i henhold til behovene og ønskene til arbeiderklassen».

Retten til byen er likevel et begrep som det er vanskelig å formulere kollektivt slik at det passer for alle. Det er veldig subjektivt hva mennesker selv legger i sin egen oppfattelse av dette begrepet, og dette styres av de individuelle behovene og oppfatningene hver enkelt av oss har av byen og vår rett til det offentlige rom. Utallige samfunnsplanleggere, politikere og aktivister har opp gjennom årene tolket denne retten ulikt og tillagt den sine egne oppfatninger og meninger.

Man kan likevel enes om noen fellesnevnere for hva denne oppfatningen bør være, som også er forankret i NUA. Det offentlige rom bør være en plass for alle og ikke kun for de få, de som er veletablerte og ressurssterke. Det skal være et rom som ivaretar alles interesser og tilrettelegger for et mangfold av aktiviteter. Det skal ivareta den fysiske og psykiske helsen til menneskene som bor og oppholder seg der. Det skal herske en inkluderende atmosfære som gjør det mulig å utveksle kultur og kunnskap. Når områdene skal utvikles er det avgjørende at alle er med å bestemme, ikke bare fagfolk og politikere på et bakrom. Prosessene må være transparente og oppsøkende.

Slagordet til NUA er «leave no one behind». Alle skal være med i den kommende utviklingen som skal skje på bakgrunn av den vedtatte handlingsplanen. Ser man på de oppfatningene nasjoner og enkeltindivider har om retten til byen så er det betimelig å spørre seg selv om det er en utopi å tro at vi klarer å oppfylle alles forventninger til denne retten. Som egentlig ikke er en rett i ordets rette forstand. For i NUA er den kun forankret som en visjon, i frykt for at den skal oppfattes som en menneskerett på lik linje med FNs verdenserklæring om menneskerettigheter.

Når det da kun er en visjon, hvordan skal man da være sikker på at alle parter vil gjøre sitt for at dette blir en realitet og ikke en utopi? På konferansen i Quito ble det nemlig ikke lansert noen mekanismer for hvordan man skal tilrettelegge for at byen er for alle. Det er heller ikke rart, da man ikke anerkjenner det som en rett, men kun anerkjenner enkeltnasjoners anstrengelser for å inkorporere dette i det politiske og juridiske rammeverket.

Eksisterende mekanismer og tiltak som øker retten til byen
I land som Australia, Kenya, Canada, Belgia, New Zealand og Uganda har man lansert nye ideer om eierskap av jord og forvaltning av felles arealer i byen. Disse eiendommene forvaltes av kollektiver eller foretak som er lokalt eid og ikke er stiftet på bakgrunn av avkastning. Dette sikrer demokratisk eierskap og administrasjon av områdene i byene.

Samtidig oppgraderer myndighetene i Sør-Afrika uformelle bosetninger. Fremfor å rive dem, innlemmer de dem i den eksisterende bykjernen. I Quito har man også innlemmet ca 60 prosent av slumområdene rundt byen. Dette har sikret at innbyggerne får eierskap til arealet de har bygget på, og gir dem tilgang til den fysiske og sosiale infrastrukturen. De får rettigheter og tilgang til byen. Samtidig har de fått en tomt som de kan låne penger på.

I Colombia vedtok man en lov i 1997, som enkelt forklart, innebærer at verdiskapning fra offentlig areal utviklet av private aktører tilbakebetales til myndighetene. Disse midlene øremerkes til sosiale tiltak som infrastruktur, grønt areal og oppgradering av uformelle bosetninger.

Tilbake på tidlig 90-tallet brukte Barcelona midler, som de fikk i forbindelse med OL i 1992, til å fornye og utvikle byen - en innovativ måte å skaffe midler på. I tillegg fikk de en nesten eventyrlig urban utvikling på bakgrunn av OL, som har medført internasjonal anerkjennelse for byens tilgjengelighet og offentlige rom. Nabolag og områder med høy kriminalitet ble prioritert høyest. Her etablerte man trygge offentlige rom og grønne arealer. I stedet for å rive gamle bygg, ble disse renovert og fikk nye funksjoner. Det ble lagt stor vekt på at man skulle gå i gatene, og ikke kjøre. Store areal til biler ble derfor omdisponert til sykkelstier. Og gatene ble utformet slik at de er tilrettelagt for en variasjon av aktiviteter som skaper liv og tiltrekker mennesker.

Noe lignende skjedde også i Norge etter vinter-OL for ungdom i 2016. Utøverlandsbyen ble etter lekene var avholdt ombygget til studentboliger, fremfor at lokalene stod tomme og ubrukte.

Annektering av det offentlig rom
I borgemestervalget i Athen i 2010 vant George Kaminis fra det nylig stiftede partiet «Retten til byen». Politikken fokuserte på mennesker, offentlig rom, privat eierskap, sosiale tjenester, grønn utvikling og nyskapende entreprenørskap. Intensjonen var kanskje god, men politikken som ble ført på bakgrunn av retten til byen var ikke det.

Her ble gentrifisiering sett på som en slags redning av byens forfall. Mennesker ble kastet ut av slummer og bygninger de okkuperte. Det ble oppfordret til en massemønstring for å fjerne byens graffiti og flyktninger ble plassert i konsentrasjons-lignende leirer. Fordekt i Lefebvres visjon utøvde Kaminis neo-liberalistisk politikk i Hellas’ hovedstad. Mange av de sosiale bevegelsene og menneskene som støttet Kaminis på bakgrunn av den uttalte politikken som skulle føres, står nå i klar opposisjon til ham, og sørger for påføre maktstrukturen slag på slag slik at bristene viser seg.

Våren 2016 i Frankrike viste oss viktigheten av det offentlige rom. 9. mars foreslo regjeringen å reformere en sosial bærebjelke i den franske samfunnet, nemlig arbeidsloven. Etter en massiv demonstrasjon i Paris den 31. mars med over én million mennesker, okkuperte en bevegelse kjent som Nuit Debout Place de la Rèpublique. Dette ble et sosialt eksperiment hvor de de utviklet et selvstyre som skiller seg fra etablerte og den neo-liberalistiske politikken som er rådende i Frankrike og store deler av Vesten. Det foregikk ulike aktiviteter der, som folkeforsamlinger, medieproduksjon, førstehjelpstasjon, felleskjøkken, barnehager, konserter, kunstutstillinger for å nevne noen. Et uformelt samfunn fikk etablere seg her og fremhevet baktanken til alle torg, muligheten for mennesker til å møtes i det offentlige rom for å diskutere aktualiteter. Okkupasjonen var en konsekvens av den foreslåtte lovgivningen, og er helt i tråd med Lefebvres formulering.  

I Oslo har man det mye omtalte Hausmannskvartalet. Her har okkupanter bodd i over 15 år i en av bygårdene, og i en annen har okkupanter etablert et kulturhus. En reguleringsplan som foreligger sier at det skal etableres et byøkologisk kulturkvartal hvor brukermedvirkning står sentralt. Byrådet har likevel valgt å selge kvartalet, utenom kulturhuset, til private utbyggere. Konfliktnivået har medført okkupasjon av nabogårdene og utkastelser av de nylig okkuperte bygningene. Her har en gruppe mennesker klart å etablere et selvstyrt kollektiv, et kulturhus og en inkluderende reguleringsplan med særdeles høy grad av medvirkning. Et imponerende initiativ som overskygges av salget til private næringsaktører, og uvissheten av privat utvikling.

Paradigmeskifte
Helt siden starten av 1960-tallet har folkebevegelser i Brasil kjempet for å få på plass en urban lovgivning som kan forstås som retten til byen. I 2001 ble den endelig kunngjort, 13 år etter at den hadde blitt vedtatt i nasjonalforsamlingen. Likevel har korrupsjon, eiendomsrett, et urettferdig skattesystem og de nylig avholdte olympiske lekene vært hovedårsakene til at denne loven ikke fungerer optimalt, og spesielt når det kommer til bolig- og eiendomspolitikk. Selv om de har hatt mekanismer for å hindre spekulering av eiendommer har disse sjelden blitt anvendt i særlig stor grad. Et sosialt boligprosjekt kjent som Minha casa, minha vida (mitt hus, mitt liv) har bygget et overraskende stort antall boliger. Dessverre er alt for mange av disse bygget i utkanten av byer, og har indirekte medført at favelaer er blitt sanert i forbindelse med forberedelsene av OL.

Moderne historie viser oss at det finnes gode visjoner og gode eksempler på retten til byen. Og det finnes dårlige. Noen fasit for hvordan denne retten skal oppnås eksisterer ikke, likevel ser man fellestrekk fra de tiltakene som har gitt positiv effekt. Som Lefebvre sier «det er en rett vi må innføre», og grasrotbevegelsene må alltid være aktive og tilstedeværende for å sikre at utøvelsen skjer i tråd med den overordnede visjonen. Ingen tiltak er for små, det er ofte gjennom møysommelig arbeid over tid at man ser resultater som monner.

Verden utvikler seg i stadig hurtigere tempo og prognoser for fremtiden blir vanskeligere å lage. Et paradigmeskifte må på plass for å sikre retten til byen, og vi må distansere oss fra den utopiske tilnærmingen. Fremtidens by kommer ikke til å være en heldyrket utopi, ei heller dystopi, men forhåpentligvis en utopi-hybrid hvor man har oppfylt hovedtrekkene til hva som ligger i retten til byen. Noe mer enn det er utopisk å håpe på.

Er du interessert i å vite mer om Spires arbeid med urbanitet og bærekraftig byutvikling? Les mer om arbeidet og finn kontaktinformasjon til Spires byutvalg her.