Spire
Sivilsamfunnet aksjonerer for å illustrere farene ved en tograders temperaturstigning med en navnekonkurranse for fremtidige orkaner. Orkanene som vil opptre hyppigere dersom temperaturen stiger over 1,5 grader, fikk navn etter klimaverstinger.

Ryddesjauen overlatt til sjefen

Klimaforhandlerne i Bonn kunne ikke komme seg fort nok i gang, eller bli fort nok ferdig, men brukte to uker på å forhandle i sneglefart. Nå overlates den viktigste jobben til møtelederne.

Idet klokka slår 16.15 torsdag ettermiddag, samles alle partene (194 land) i FNs klimakonvensjon (UNFCCC) til plenumsmøte for å avslutte to uker med forhandlinger i FNs World Conference Centre i Bonn. 45 minutter før tidsskjema heves møtet på rekordkort tid, akkurat som åpningsmøtet. Observatører, sivilsamfunnsrepresentanter og presse stimler sammen og diskuterer febrilsk hvordan dette skal tolkes, og hvorvidt det er et godt eller dårlig tegn. De to foregående ukene har forhandlingene gått usedvanlig tregt, noe som har skapt bekymringer både blant sivilsamfunn og forhandlere. Nå påstås det imidlertid at man har kommet til enighet om veien fremover mot klimaforhandlingene i Paris. I løpet av de 10 forhandlingsdagene som gjenstår før toppmøtet står i Paris skal man greie å komme frem til et forhandlingsdokument som kan kulminere i en avtale på klimaforhandlingene i desember (COP21).

Langsom prosess

Forhandlingene om en ny klimaavtale har vært basert på et 90 sider langt dokument partene ble enige om i Geneve i februar. Forhandlingsdokumentet inneholder alle forslag som har kommet på bordet til innhold i en ny klimaavtale, så man kan klippe og lime seg til både en fantastisk klimaavtale og en ubrukelig en. Hovedmålet for forhandlingene i Bonn var å få ryddet opp i denne teksten uten å fjerne meningsinnhold, og få en konsis og klarere tekst med tydelige alternativer. Etter ryddesjauen skal det virkelige slaget om innholdet begynne, og til slutt kulminere i en avtaletekst som kan vedtas på COP 21 i Paris.

Det «alle» har vært enige om i Bonn, er at fremgangen i de to ukene mellom åpnings- og avslutningsmøtet har vært alt annet enn kjapp. Teksten er kun krympet fra 90 til 85 sider, og antall paragrafer er redusert med én. Dette har i hovedsak vært fjerning av gjentakelser, og sammenslåing av to paragrafer som sa mer eller mindre det samme.

Tempoet i forhandlingene har naturligvis skapt store bekymringer både blant sivilsamfunn og politikere, men forhandlerne påstår at de er optimistiske.

Selv om forhandlingene ga få håndgripelige resultater, har de vært viktige for å bygge opp tillit mellom partene, og enighet om veien videre. Mistillit har alltid vært et stort problem i klimaforhandlingene, og var en viktig ingrediens i fiaskoen på forhandlingene i København i 2009. Med nyvunnet tillit har møtelederne nå fått i sommerjobb å legge frem en «fully streamlined, consolidated, clear and concise version of the Geneva negotiating text that will present clear options and will not omit or delete any option or position of Parties», innen 24. juli. Den skal legge grunnlaget for de videre forhandlingene frem mot Paris. Med kun to forhandlingsrunder igjen, må tempoet økes kraftig. Håpet hviler på at møtelederne klarer å gjennomføre ryddesjauen bedre enn forhandlerne.

Mer enn klimaavtale

Ved siden av forhandlingene om en ny klimaavtale forhandles det om en rekke andre ting. Forhandlingene om FNs skogbevaringsprosjekt REDD+ kom til enighet om et nytt rammeverk for bevaring av tropisk skog, som ansees som en suksess. Her er blant annet Norge tungt inne. Tekniske ekspertmøter ble også avholdt til stor begeistring fra både sivilsamfunn, forskere og myndigheter, og har bidratt til økt kunnskap og kunnskapsutveksling. 

På COP 16 i Cancun i 2010 ble man enige om å begrense global oppvarming til 2 grader for å unngå farlige klimaendringer. Samtidig ble det besluttet at togradersmålet skulle vurderes i en vitenskapelig rapport som ble presentert nå i Bonn. Rapporten konkluderte ikke uventet med at grensen for oppvarming må settes ved 1,5 grader, ikke 2, for å unngå de verste klimaendringene. Både sivilsamfunn og utsatte land har kjempet for et 1,5-gradersmål, da det lenge har vært kjent at 2 graders oppvarming er for mye. Et forslag om å endre målet fra 2 til 1,5 grader i klimaavtalen ble imidlertid avvist av Saudi Arabia. Siden FNs klimakonvensjon krever konsensus, altså at alle er enige, stoppet prosessen der. Saudia Arabia, som er verdens nest største oljeprodusent, er som regel mot alt som kan føre til bedre klimapolitikk. 

Klimakonvensjonens eget budsjett blir også forhandlet i Bonn, siden pengene kommer fra partene (landene) til konvensjonen. I forhandlingenes andre uke fikk man nyss om at et av forslagene var å kutte posten for finansiering av sivilsamfunnsdeltakelse, og at kun Norge var i mot. Om forslaget gikk igjennom ville det betydd at COP 21 i Paris ble siste forhandlingsmøte hvor sivilsamfunnet kunne delta. Etter en massiv mobilisering av sivilsamfunnet som var tilstede i Bonn fikk man imidlertid lagt press på landene, og flere og flere land vendte seg etterhvert mot kuttforslaget. Til slutt stilte USA opp som garantist for de skulle dekke kostnadene for å sikre sivilsamfunnsdeltakelse om andre ville kutte posten.

Ullent fra G7 om klima

Samtidig som FNs klimaforhandlinger pågikk i Bonn, møttes verdens mektigste stater til G7-møte i Sør-Tyskland. Klimasaken var en viktig del av møtet, og G7 kom frem til at fossilt brennstoff skal fases ut i løpet av århundret, at en forsikringsordning for tap og skade som følge av klimaendringer skal innføres for verdens 400 millioner fattigste , og at G7-landenes energisystemer skal «transformeres» innen 2050.

Reaksjonene i sivilsamfunnet er svært blandede. Forsikringsordningen, som i hovedsak skal involvere private forsikringsselskaper, tolkes av mange som en ren ansvarsfraskrivelse fra verdens mektigste stater overfor de som er mest sårbare for klimaendringene. Likedan kan «transformering» av energisektoren like gjerne bestå av å erstatte kull med gass, som å bygge ut fornybar energi.

De mer optimistiske overser den tjukke ulla disse «forpliktelsene» er pakket inn i, og jubler over at G7-landene endelig har satt utfasing av fossilt brensel på agendaen. Det er uten tvil et sterkt signal at G7 i det hele tatt snakker om fossil utfasing, men også bare et signal, da formuleringene knapt kan kalles forpliktelser når de gjelder 90 år frem i tid. Som en kritiker uttalte på mandag: «They are promising promises after we’re all dead! It’s murderous!

FN er kun en del av løsningen

Før forhandlingene i København i 2009 forventet man en global klimaavtale som skulle løse alle problemer – det er det ingen som venter seg nå. Parisavtalen kommer kun til å danne et grunnlag for fremtidens klimapolitikk. Hva folk, selskaper, byer og land gjør vil være avgjørende for å takle klimaendringene. Men selv om løsninger skapes i rykende tempo, uavhengig av internasjonal klimapolitikk, vil formen og innholdet i Parisavtalen likevel være avgjørende for retningen og tempoet det går i.

Fra folkebevegelser til G7, fra by til land, fra børs til katedral blir klimaengasjementet større og større. Planer legges og masser mobiliseres. Om politikere og forhandlere får se engasjementet og kjenne presset, vil det ha stor betyding for hvilken klimaavtale vi får i Paris. Derfor har hendelser utenfor FNs klimasystem mye å si. Nyheten om Oljefondets utfasing av kull, og G7-møtet var noen av de viktigste, og skapte begeistring og nytt håp i Bonn. Nå nileser alle verdens klimaøyne pavens Encyklika, eller rundskriv, om menneskeskapte klimaendringer. Han sier det trengs en kulturell revolusjon hvor felles verdier kommer foran individuell vekst, og hvor det må større strukturelle endringer til enn kun installering av solcellepaneler. Naomi Klein har uttalt at paven har brukt mye av retorikken klimarettferdighetsbevegelsen har brukt i årevis. Det er ganske oppsiktsvekkende, om ikke radikalt, fra en pave, og det viser at aktivisme og kampanjearbeid kan ha stor innflytelse over holdningene til myndighetspersoner så vel som mannen i gata. Når de høye herrer nå har talt, er det aktivistenes oppgave fremover å vise at dette fortsatt er folket og ungdommens viktigste kampsak!

Teksten blr først publisert i PUTSJ 23.06.2015