Spire

Ukritisk soyalovpris

Journalisten Heggdal har kommet med krass kritikk av Spires soyakampanje. Vi mener argumentene er ensidige og ukritiske. Her er vårt motsvar.

Innlegget er publisert hos norsklandbruk.no og er skrevet av Mari Gjengedal, leder i Spire og Nora Hougen, politisk nestleder i Spire og hovedforfatter for Soyalandet.

Øystein Heggdal kommer 22. mai med krass kritikk i Norsk Landbruk mot Spires kampanje Soyalandet. Vi takker for oppmerksomheten og benytter anledningen til å svare på noen av påstandene til Heggdal. Journalisten oppfordrer oss til å lese rapporten "Godt Brasiliansk" som vi henter handelsstatistikken vår fra. Vi kan forsikre om at den er lest, undersøkt og gått i sømmene. Vi har gjort leksa vår. Det kan derimot ikke Heggdal ha gjort, for hvis han hadde lest rapporten vår "Soyalandet" like nøye, hadde han funnet mange innvendinger mot sine egne argumenter.

Det er sant som Heggdal skriver at det er oppdrettslaks som står for den enorme veksten i soyaimporten de siste ti årene. I rapporten vår står det at "doblingen av soyaimporten skyldes en drastisk økning av soya i fiskefôret siden 2004". Vi er altså helt enige. Jordbruket tråkket ned stien, og oppdrettsnæringa fulgte etter. Til sammen blir fotavtrykket ganske stort. Der Heggdal tar feil er når han hevder at dette er uproblematisk. Vi reiste nemlig til Brasil for å undersøke problematikken på nært hold, og snakket også med bønder i Norge om tematikken. Herfra kommer kjernen av rapporten vår – ikke i tallene på import og eksport, men i kvalitative analyser av hvorfor soyaindustrien skaper problemer, hvorfor vi har et ansvar, og hvilke endringer som er nødvendige.

Heggdal kritiserer oss for å bruke ord som arealbeslag om tilstanden i Brasil. Ifølge ham er ikke handel med soya noe problem fordi de i Brasil jo tjener penger på det og har valgt det selv. Dette viser en total mangel på maktanalyse. For hvem er det egentlig som eier land i Brasil, og hvem er det som tjener på eksporten? Det er i hvert fall ikke bønder flest. Én prosent av jordeierne sitter på nesten halvparten av all den dyrkede jorden, og det er disse storbøndene som stikker av med fortjenesten fra soyaen. De har også ofte stor innflytelse på politikken, med én fot i plantasjen og en annen i kongressen. Dette har ført til at soyabransjen er blitt fritatt skatter og avgifter for å øke eksportnæringen. Igjen sitter vanlige brasilianere uten jord eller inntekt.

I Norge er vi stolte av de små og mellomstore familiegårdene våre. Vi har hatt et strengt lovverk som har bidratt til en rettferdig fordeling av matjorda. Kulturlandskapet vårt er et resultat av dette jordbruket. Virkeligheten i Brasil er drastisk annerledes. Her er det gigantiske plantasjer som høstes maskinelt og sprøytes fra luften av fly. Det er ikke et menneske å se, fordi plantasjene ikke trenger arbeidere. Vi ønsker ikke at maten vår skal dyrkes på den måten – men det gjør den. Ikke her, men i Brasil. Det er riktig at Norge ikke selv er tilstede og beslaglegger landarealer, men gjennom vår etterspørsel bidrar vi til å opprettholde denne typen landbruk, og bygger videre opp under landkonsentrasjonen og den økonomiske ulikheten i landet.

Konsekvensene for miljø og helse har vi ennå ikke nevnt. Sprøytemidler i Brasil ikke er det samme som her hjemme. I Brasil snakket vi med mennesker som hadde brukt store deler av sitt voksne liv på å vente på en jordlapp til å dyrke mat på, omringet av soyaindustrien, og livredde for sprøytemidlene som befester seg i blod, urin og morsmelk, fører til deformering av nyfødte, forgiftning, kreft og pusteproblemer. Da har vi ikke en gang gått inn på problemene med tap av biomangfold, ødeleggelse av rike savanneområder og regnskoghogst. Her hjemme hadde ikke dette vært greit. Skal det være greit at vi fritas for ansvar når vi støtter opp om et slikt jordbruk i Brasil fordi soya er en handelsvare?

Norge produserer ikke soya, men vi både importerer, videreforedler, forbruker og eksporterer det. Vi eksporterer til og med soya i form av fisk og Jarlsberg. Vi har et ansvar for at vår matproduksjon og vår handel med mat bidrar til positive effekter, ikke miljøødeleggelser og sosial dumping. Da må vi ta vår del av ansvaret for verdens felles matfat og basere norsk produksjon på norske ressurser i den grad vi har mulighet, ikke matjord som kunne vært brukt til å mette lokalbefolkningen i land på andre siden av kloden. Å ønske et slikt bærekraftig landbruk med bønder i stedet for (soya)bønner er ikke naivt, men nødvendig. Det handler også om legitimiteten til norsk landbruk. Hvis norsk matproduksjon skal være synonymt med skotske broilere fôret opp på brasiliansk soya i store driftshaller uten noen tilknytning til det lokale ressursgrunnlaget – hvorfor skal vi da i det hele tatt ha et jordbruk i Norge? Da kan det like gjerne finne sted i et hvilket som helst annet land, hvor driftsutgiftene og lønnskostnadene er lavere. Når vi tenker effektivitet, har vi andre idéer i hodet enn deg, Heggdal. Dette kan du lese mer om i rapporten vår.