Spire

Vestlig arroganse hindrer utvikling

Norge må tørre å stå på de fattige land sin side når det skal forhandles om jordbruk i desember. Vi må ta til orde for utvikling og rettferdighet framfor bare egne økonomiske prioriteringer, skriver Spire i Vårt land.

Kronikken er skrevet av Anniken Storbakk og Amalie Skau Jakobsen fra Handelsutvalget i Spire, og var på trykk  i Vårt land 14. november. Følg Handelsutvalget i Spire på Facebook.

WTO er fremdeles en arena hvor de sterkeste landene ønsker å styre etter egne interesser.

Jordbruk er ekstremt viktig for utviklingsland. Store deler av befolkningen livnærer seg av nettopp det, og de håper på endringer av reglene i WTO (Verdens handelsorganisasjon) for både å få tilgang på rike land sine markeder, men også for å kunne beskytte seg mot skadelig import og subsidiere sine bønder. Slik rike land gjør,» sier Kenyas ambassadør Amina Mohamed.

Hun referer til uenighetene i jordbruksforhandlingene i WTO. Det ser ut til at det ikke blir noen enighet på sentrale konfliktområder i WTO før ministermøtet i Nairobi i desember. Det vil være et stort svik mot utviklingsland som er bundet av den urettferdige internasjonale jordbruksavtalen, og som krever å få muligheten til å beskytte seg mot skadelig import.

Tollmurer
Uenigheten bygger på at de tradisjonelt rike landene gir høye subsidier til sine bønder i tillegg til å beskytte egne markeder med høye tollmurer. Det er uenighet om hvorvidt de rike landene egentlig har redusert sin støtte. Utviklingsland hevder de tok på seg nok forpliktelser da de ble med i WTO, og at de gradvis har åpnet opp markedene sine.

I WTO-avtalen kan ikke utviklingsland subsidiere sitt jordbruk mer enn 10 prosent av verdien av produksjonen. Rike land kan gi støtte i mye større grad. De samme ulikhetene gjelder toll. Utviklingsland har ikke mulighet til å verne markedene sine slik som rike land gjør. Dette skaper en enorm urettferdighet. Og verre blir det når majoriteten av befolkningen i utviklingsland livnærer seg av jordbruk. Billige, subsidierte varer fra utlandet utkonkurrerer lokale varer på det lokale markedet. De mindre heldige bøndene blir taperne.

Bøller
Et hovedkrav fra utviklingsland er en spesiell og ulik behandling som innebærer at avtaler og forpliktelser må innføres over en lengre tidsperiode. At alle WTO-medlemmer må beskytte utviklingslandenes interesser.

I tillegg må utviklingsland få mulighet til å stoppe skadelig import, såkalt dumping, slik at ikke sårbar industri eller matproduksjon blir utkonkurrert når de lokale markedene blir oversvømt av vestlige varer med kunstig lav pris. Det finnes en mekanisme i dag som skal motvirke dette problemet, men den er kun tilgjengelig for noen utviklingsland, og mest brukt av rike land.

Begge kravene er nå tilsidesatt i arbeidet mot en mini-avtale som landene skal enes om på ministermøtet og som skal konkludere de nåværende forhandlingene i WTO.

Et tredje krav er at utviklingsland må få støtte sine bønder innenfor matsikkerhetsprogrammer som skal sikre befolkningen nok mat og løfte bøndene ut av fattigdom. En klar forutsetning er at maten som produseres skal bli i landet. India har et slikt program og møter veggen i WTO. Programmet blir ulovlig hvis støtten staten gir til bøndene overstiger 10 prosent av produksjonsverdien for hele jordbruket.

USA har gjort det klart at de ikke vil fortsette med Doha-forhandlingene i 2016 og får støtte fra Australia. Flere utviklingsland går sterkt imot dette og sier forhandlingene ikke er ferdige før disse ubesvarte temaene er løst. De rike landene er bøllene i skolegården, som presser de svakeste partene i forhandlingene til en avtale de fattigste vil tape på. Norge er på bøllenes parti.


Umulig
Da WTO ble stiftet i 1994 ble det utarbeidet en referansepris som støtteordninger og subsidier skulle ta utgangspunkt i. Den er gjennomsnittsprisen for landbruksvarer i perioden 1968-88. For å illustrere hvor urimelig referanseprisen er, kan vi se på Indias matsikkerhetsstrategi.

India vil redusere antall fattige ved å støtte både bønder og forbrukere. Strategien innebærer at regjeringen kjøper korn til en fast pris som er høyere enn markedsprisen og selger det billigere til fattige indiske konsumenter. Dette sikrer fattige bønder inntekt, og sultende mennesker mat til fornuftig pris. Problemet er at markedsprisen på matvarer har økt voldsomt siden 1986-88, og dermed blir det umulig for India å holde seg innenfor WTO-kravet på 10 prosent av produksjonsverdien. Gjennom WTO bidrar vi i Norge til å sette dem i denne umulige posisjonen.

Det er på tide å tilpasse WTO-reglene til en tid der det ikke bare er rike land som styrer, og gi utviklingsland spillerom til å støtte egen produksjon og beskytte markedet sitt. Historisk sett har Norge gjort akkurat det samme selv. Børge Brende, du har en jobb å gjøre i desember.