Spire

Handel og utvikling

Spire ser på handel som et redskap for utvikling, ikke som et mål i seg selv. Utenlandske investeringer kan være viktig for å skape utvikling i et land, men avhenger av at myndighetene har mulighet til å stille krav slik at investeringene kommer befolkningen til gode.

Det er opp til ethvert land å selv velge hvilken utviklingspolitikk de vil følge. Problemet er at multilaterale og bilaterale handels- og investeringsavtaler hindrer utviklingsland å ta i bruk samme virkemidler som Vesten og andre industrialiserte land brukte i sin utvikling. Gjennom å nekte land å stille krav til utenlandske investorer begrenser handelsavtaler i dag utviklingslands muligheter til å bygge opp egen industri. Krav om teknologioverføring, bruk og opplæring av lokal arbeidskraft og bruk av lokale underleverandører er ofte nødvendig for at investeringer skal føre til utvikling.

Historisk sett er det få eksempler på at land som baserer seg på råvareeksport uten videreforedling utvikler seg. Land som bearbeider råvarer fanger en større andel av verdikjeden enn land som baserer seg på råvareeksport. Disse sektorene etterspør en mer utdannet arbeidsstyrke og mer teknologi og gir større positive ringvirkninger til resten av økonomien. En utvikling av en videreforedlingsindustri kan dermed også bidra til å løse problemet med en stadig høyere grad av utdanning i befolkningen, og få og dårlige jobber skapt i råvareøkonomier.

Siden disse sektorene ofte krever mye teknologi og kunnskap, tar det tid og ressurser før en slik industri er konkurransedyktig globalt. I økonomisk teori og empiri er det anerkjent at det finnes stordriftsfordeler i noen sektorer, særlig høyteknologiske. Det betyr at jo mer en industri produserer jo mer effektiv blir den. I tillegg er det en tidseffekt som betyr at jo lengre man har produsert, jo mer effektiv blir industrien. Komparativt fortrinn er ikke statisk, men dynamisk, og et lands komparative fortrinn kan endres over tid. Men dette skjer sjeldent av seg selv.

Dette betyr at fattige land uten etablert industri har behov for å beskytte industrien i startfasen, til den produserer så mye at den kan konkurrere på verdensbasis. Uten den beskyttelsen vil den bli raskt utkonkurrert av globale selskaper. Lokale selskaper mangler kapital til å absorbere tap i startfasen, og staten trenger dermed å beskytte dem gjennom subsidier eller tollbarrierer. I tillegg kan selskaper være avhengig av at det finnes lokale leverandører og andre selskaper i sektoren for å skape dynamisk vekst. Ved en strategisk industripolitikk kan myndigheter bidra til en komplementær industriutvikling. Dette var en nøkkelfaktor bak de Øst-Asiatiske mirakeløkonomiene. Fattige land kan dermed ha potensielt komparativt fortrinn i noen høyproduktive sektorer, men som ikke blir realisert på grunn av handelsavtaler. I steden havner de i råvarefella uten mulighet til å utvikle egen industri. Derfor er Spire imot handelsavtaler som reduserer utviklingslands politiske handlingsrom og mulighet til å bedrive strategisk handelspolitikk slik alle rike land brukte i sin egen utvikling.