Resolusjon vedtatt av Spires årsmøte 2026.
Kolonialisme og imperialisme har skapt dype globale ulikheter. Mange samfunn er preget av de politiske, økonomiske og sosiale konsekvensene. Koloniale maktstrukturer videreføres i dag gjennom økonomiske systemer, utviklingsmodeller og globale styringsmekanismer, ofte omtalt som nykolonialisme. Disse former fortsatt tilgang til ressurser, selvbestemmelse, kunnskap og representasjon. Særlig mange land i det globale sør har begrenset handlingsrom til å utforme egne utviklingsveier, til tross for formell politisk uavhengighet.
Avkolonisering er ikke en avsluttet historisk prosess, men en kontinuerlig innsats for å utfordre og endre skjeve maktforhold. Utvikling, kunnskap og politikk formes av historiske og politiske kontekster, og dekolonisering forutsetter derfor både kritisk refleksjon og strukturelle endringer.
Spire erkjenner at nykoloniale strukturer er synlige på tvers av sektorer, inkludert i klimapolitikk, mat- og handelssystemer. I møte med klimaendringer, er politikken og beslutningsmakten ofte konsentrert i det globale nord, mens konsekvensene særlig rammer det globale sør. Innen landbruket fremmes utviklingsmodeller som ofte skaper avhengighet av eksterne innsatsfaktorer, teknologier og ekspertise fra multinasjonale selskaper, som undergraver lokal kunnskap og bærekraftige praksiser. Innen handelspolitikken forsterker markedsliberalisering ulike maktforhold og gjenskaper koloniale mønstre for ressursutvinning og ekstern kontroll under dekke av «frihandel» og globalisering.
Nykolonial makt opprettholdes gjennom kunnskapsproduksjon og språk. Dekolonisering av høyere utdanning handler om å identifisere hvordan koloniale prosesser har skapt skjeve maktstrukturer som påvirker hva som teller som kunnskap, hva som undervises i og hvem som underviser i det. En ensidig vektlegging av vestlige perspektiver kan ekskludere andre kunnskapssystemer og stemmer.
Språk spiller en sentral rolle i hvordan virkeligheten forstås. Spire understreker viktigheten av et respektfullt og presist språk som gjenspeiler hvordan mennesker og regioner definerer seg selv. Når vi for eksempel diskuterer det afrikanske kontinentet, må språket vårt gjenspeile den mangfoldige afrikanske identiteten, forankret i afrikanernes egen oppfatning av den.
Spire erkjenner at utviklingshjelp kan forsterke ulike maktforhold når den er drevet av eksterne prioriteringer og betingelser. Spire mener at alle land og samfunn har rett til å definere sine egne utviklingsveier. Dette inkluderer kontroll over matsystemer, naturressurser og økonomisk politikk. Bistand må bygge på lokale prioriteringer ikke eksterne interesser
For å arbeide solidarisk må Spire være bevisst egen posisjon og aktivt utfordre strukturene og narrativene som opprettholder globale ulikheter. Avkolonisering er en nødvendig og aktiv politisk prosess som krever reell strukturell endring. Dette må følges opp med konkret handling gjennom påvirkningsarbeid, samarbeid og intern utvikling.
Spire skal stå i solidaritet med folk og bevegelser som arbeider for selvbestemmelse og suverenitet og erkjenne at nykoloniale maktstrukturer fortsetter å forme globale systemer. Spire forplikter seg til å utfordre koloniale praksiser i eget arbeid og partnerskap.
