Resolusjon vedtatt av Spires årsmøte 2026.
Internasjonale handelsregler legger strenge føringer for hvordan bedrifter må operere for å få konkurrere på det internasjonale markedet. Føringene er ofte etablert slik at de gagner store etablerte selskaper, i det globale nord, mens det er vanskelig for mindre lokale produsenter i sør å oppfylle kravene som blir stilt.
Globale verdikjeder beskriver en prosess hvor internasjonal produksjon, handel og investeringer lokaliseres i flere land. Produkter som tidligere ble produsert lokalt blir nå produsert i mange deler i mange ulike land. Produktene får dermed lang reisevei, og jo lengre kjeden er, jo vanskeligere er det å kontrollere at produksjonen foregår på etisk og klimamessig forsvarlig vis.
I handelspolitikken snakkes det ofte om komparative fortrinn, et begrep laget av Adam Smith for over 200 år siden. Dette går ut på at ulike land, på grunn av gitte egenskaper som geografi og naturressurser, er gode på å produsere ulike ting. Eksempelvis har Chile store forekomster av mineralet litium, og har derfor et komparativt fortrinn i produksjonen av dette i forhold til land som ikke har de samme naturressursene.
Som et resultat av vår felles kolonihistorie, er fattige land i det globale sør oftest råvareprodusenter i dagens globale verdikjeder. Rike land kjøper råvarene deres billig og produserer dyrere sammensatte produkter eller tjenester av råvarene (value adding). Dermed er det land i det globale nord som tjener mest i verdikjeden, da det er de som tillegger varen den største verdien (i markedets øyne). Dette medfører et handelsunderskudd for de fattige landene fordi de lave råvareprisene gir for lave inntekter sammenlignet med importen av de sammensatte varene. Fattige land i sør blir dermed avhengige av å importere sammensatte goder fra de rike landene, og det blir vanskelig for dem å bygge opp egen industri på grunn av konkurransefortrinnene til industrialiserte land og store selskaper.
Disse skeive strukturene har man vært bevisst på helt siden kolonitiden, og kolonimaktene unngikk bevisst å etablere industri i koloniene. Verdien på varene skulle tillegges i det globale nord for å unngå utvikling og risiko for å miste makt over koloniene.
Praksisen med dagens handelsavtaler samsvarer i liten grad med FNs bærekraftsmål 12 “Ansvarlig forbruk og produksjon”. De som deltar i utvinning og produksjon av en vare, sitter ofte igjen med en uforholdsmessig liten del av fortjenesten, mens de med mest makt i verdikjeden tar den største gevinsten. De med størst makt er land i det globale nord, og store selskaper, som blir favorisert av det systemet som ble etablert for 200 år siden. Over tid har etableringen av SAPs (Structural Adjustment Programmes) og andre handelspolitiske virkemidler opprettholdt et iboende urettferdig system, som favoriserer land og selskaper fra nord. Verdikjedene skaper også stort karbonavtrykk, grunnet stor mangel på krav knyttet til klima og miljø. Spire mener det er nødvendig å endre de internasjonale handelsreglene som opprettholder et ugunstig og iboende urettferdig handelssystem.
Det finnes en rekke alternativer til dagens globale verdikjeder. Ett alternativ er en reform av det internasjonale handelsregelverket. Gjennom å gi land reell demokratisk medvirkning i den internasjonale handelspolitikken kan man skape et mer rettferdig system som gangner alle, ikke bare de få. Man må ha like spilleregler for alle land i handelspolitikken, og bryte med de gamle kolonialistiske strukturene. Uten å legge til rette for et slikt regelverk vil det være umulig å skape en rettferdig utvikling, og omstilling, i verden.
