Klimaendringene eskalerer og påvirker millioner av mennesker allerede gjennom blant annet flommer, hetebølger og økende matusikkerhet. De som har minst ansvar for klimaendringene rammes hardest. Det haster å gjennomføre dramatiske klimatiltak og fase ut fossil energi, men det må gjennomføres på en rettferdig måte. 

Over flere tiår har rike land i det globale nord vokst seg rike på en utslippsintensiv industrialisering og ekstraktivistisk kapitalisme, mens kostnadene i stor grad har blitt eksternalisert til land i det globale sør. Ulikhetene som ble skapt under kolonitiden, har blitt videreført blant annet gjennom ulike låne- og utviklingsprogrammer med mål om å integrere økonomier i det globale markedet. Resultatet er at mange land forblir fanget i sykluser av avhengighet, gjeld og fattigdom. Når vi nå må gjennomføre en global grønn omstilling, er det stor risiko for at disse kolonilistiske strukturene blir reprodusert dersom det overlates til dagens makt- og finanssystemer. 

Spire krever at klimarettferdighet legges til grunn i all klima- og miljøpolitikk. Rike land med historisk ansvar må gjennomføre reelle og rettferdige klimatiltak, som ikke reproduserer ulikhet og skjeve, koloniastiske maktstrukturer. 

Klimakolonialisme 

I dag er det flere rike land og selskap som gjennomfører klimatiltak som går på bekostning av marginaliserte gruppers rettigheter og deres landområder, heller enn å gjennomføre tiltak hjemme. Samtidig styrer noen få rike land i stor grad den grønne omstillingen til å reflektere deres interesser og økonomiske vekst, ofte på bekostning av andre land med mindre makt. Dette er klimakolonialisme. 

Det er flere eksempler på at menneskerettigheter og urfolksrettigheter brytes gjennom klimapolitikk. I Norge har vi i nyere tid sett klimatiltak gå på bekostning av urfolk og deres landområder. Repparfjord og Fosensaken er eksempler på dette, hvor det grønne skiftet brukes som unnskyldning til å gjennomføre tiltak på urfolks landområder. 

Samtidig har norskeide statlige selskaper, som Hydro og Statkraft, også satt i gang klimatiltak internasjonalt som er kolonialistiske. Statskrafts utbygging av vannkraftverk i hellige elver i Chile som hindrer kulturutøvelse, og Norsk Hydros aluminiumsfabrikk i Brasil som har blant annet har ført til ulovlig utslipp og dermed tilfeller av kreft i lokalbefolkningen, er tydelige eksempler på norsk klimakolonialisme internasjonalt.  

Det dukker stadig opp flere prosjekt i klimaets navn, men som i realiteten fungerer som grønnvasking for storselskaper og rike land samtidig som de går på bekostning av lokalbefolkning i sør og naturressurser. Slike program der selskap og stater gjør mindre klimatiltak som kan gå på bekostning av menneskerettigheter, og som ikke tar oppgjør med deres grunnleggende miljøfiendtlige politikk, er ikke en løsning på dagens miljøkrise.  

Klimakvoter 

Gjennom kjøp av klimakvoter risikerer Norge å bidra til ytterligere ansvarsfraskrivelse og reproduksjon av skjeve, kolonialistiske maktstrukturer. Verdens rikeste 1% har dobbelt så mye klimagassutslipp som den fattigste halvdelen av befolkningen. En stor risiko med det internasjonale klimakvotemarkedet er at rike land og forurensende selskaper utsetter omstillingen, mens byrden for klimatiltak legges på land i det globale sør gjennom at deres områder blir beslaglagt eller påvirket – og ikke alltid med kompensasjon eller samtykke.  

Klimakvoter hopper bukk over klimakrisas kjerne: global urettferdighet. Gjennom kvotehandel flyttes fokus bort fra systemendringer og landene med historisk ansvar. Derfor er Spire kritiske til kvotemarkeder generelt, men særlig fleksible mekanismer under artikkel 6 i Parisavtalen og internasjonale klimakvoter. 

Klimafinansering 

Norge har derimot en plikt til å bidra med klimafinansiering, istedenfor å kjøpe klimakvoter. Norges rettferdige andel i klimafinansering er på 67 milliarder årlig. For å ta vårt historiske ansvar må Norges klimafinansiering komme i tillegg til 1% av BNI til tradisjonell bistand, og i tillegg til ambisiøse nasjonale klimakutt.