Verden over vokser byer i rekordfart. Dette innebærer økende press for ny infrastruktur, boliger, næringsvirksomhet og offentlige bygg. For at byene skal være inkluderende og mangfoldige er det viktig at sivilsamfunn og befolkning involveres i planleggingen og utviklingen av sine lokalsamfunn. Medvirkning gir bedre planer, skaper eierskap til stedet, og bidrar til at de som faktisk skal bruke områdene i fremtiden er med på å forme dem. Ofte blir medvirkning en formalitet, heller enn å faktisk ha en ordentlig effekt i planlegging. Markedskreftene er en sentral drivkraft, og i dag fremmes og utarbeides majoriteten av reguleringsplaner av private utbyggere. Det medfører at planprosessene ofte domineres av markedsorientert logikk og private interesser på bekostning av fellesskapet og innbyggere. 

I Norge er retten til medvirkning i arealplanlegging nedfelt i plan- og bygningsloven. Problemet er at loven ikke konkretiserer hvordan denne involveringen skal gjennomføres i praksis, og dermed er det opp til utbyggeren hvor omfattende medvirkningen skal være i den enkelte plansak. Loven stiller opp noen minstekrav for medvirkning, men disse er alene for svake til å sikre reell involvering og påvirkning. Dermed kan utbygger krysse av for at medvirkning er utført i henhold til loven, selv om dette kun innebærer at planforslaget er sendt ut på offentlig høring. En undersøkelse fra 2013 viser at 67 prosent av planansvarlige i norske kommuner opplever at private forslagsstillere (utbyggere) ikke tilrettelegger for mer medvirkning enn lovens minstekrav. Videre oppga kun 42 prosent av utbyggere at det er svært viktig å legge til rette for medvirkning fra lokalsamfunnet. 

Spire mener dette illustrerer viktigheten av økt fokus på og kunnskap om medvirkning, og at kommunene må være mer offensive – både i egne planprosesser, og ved å sette krav til forslagsstillere om å legge opp til meningsfull deltakelse og involvering. En annen utfordring er at medvirkning ofte skjer på et sent stadium i planprosessen, hvor de viktigste premissene og avgjørelsene allerede er satt. Kommunen og forslagsstillere bør derfor invitere til medvirkning allerede i idéfasen, slik at befolkningen kan ta større del i plandialogen. 

For å styrke mulighetene for reell påvirkning mener Spire at det må utarbeides en forskrift om medvirkning i arealplanlegging. Denne må ha en tydeligere definisjon av hva medvirkning er og gi rammer for hvordan
man skal tilrettelegge for aktiv deltakelse. Videre må det stilles tydelige krav til hva som forventes av forslagsstillere og hvordan innspill bør vurderes av forslagsstillere, kommunal planadministrasjon og politikere. 

Spesielt viktig er det å fremme barn og unges deltakelse. Unge mennesker er ikke bare fremtidens beslutningstakere, men også en viktig ressurs i planprosessene. De typiske kanalene for medvirkning kjennetegnes likevel av manglende tilstedeværelse fra barn og unge. Informasjon om hvordan man kan påvirke er et viktig grunnlag for medvirkning. Barn og unge må aktivt involveres i planprosessen på en måte som er tilpasset deres forutsetninger og interesser, for å skape engasjement. Det er viktig å opprettholde unges motivasjon og interesse for å delta, blant annet gjennom å sikre at deres meninger blir hørt og inkludert i beslutningsprosesser. Dette kan bidra til å motvirke medvirkningstetthet. Det må fokuseres på kunnskapsbygging om by- og tettstedsutvikling i skolen, slik at unge mennesker kan være aktive medborgere i samfunnet. 

I tillegg må marginaliserte grupper, inkludert lavinntektsgrupper og etniske, religiøse eller kjønnsminoriteter, sikres inkludering i politiske prosesser og andre beslutninger som angår deres liv og framtid. Metoder og framgangsmåter i medvirkningsprosesser må være inkluderende og kunne tilpasses den enkeltes behov for å fremme bred deltakelse i samfunnet.