Urbanisering beskrives i dag som en av vårt århundres mest transformative trender. Måten norsk bistands- og utviklingspolitikk er organisert i dag, demonstrerer at Norge ikke forstår betydningen av dette.

Utfordringene er mange for byer i sterk vekst, men spesielt sårbare er de 1 milliard menneskene som bor i uformelle bosettinger i byer. Dette innebærer blant annet manglende tilgang til vann- og sanitæranlegg, lav – og i mange tilfeller farlig – standard på boliger, kriminalitet og sikkerhetstrusler, forurensing og avfallsproblematikk, og en særlig sårbarhet overfor klimaendringer. Dette forsterkes videre av lavinntektsgruppers manglende mulighet for til å få stemmene sine hørt, og til å påvirke lokale og statlige myndigheter. For at bistanden skal være rettferdig og føre til positiv utvikling, må den kanaliseres gjennom lokale sivilsamfunnsorganisasjoner i byene.

Norge må inkludere prosjekter rettet mot bærekraftig urban utvikling i  utenriks- og utviklingspolitikken. Norge har ingen politikk på dette området, og svært lite av bistandspengene går til sosial og økonomisk utvikling i byer. Dette er del av en større internasjonal tendens, hvor urban fattigdom systematisk utelates. Tall fra World Watch Institute viser at kun 4 prosent av all statlig bistand fra perioden 1970-2007 gikk til urban utviklingsbistand, og at svært få bilaterale bistandsorganisasjoner hadde noen form for urbane boligprosjekter eller programmer rettet mot byer overhodet. I tillegg kuttet Norge i 2020 sin støtte til FNs bosettingsprogram, som er FNs fremste organ på urbane spørsmål.