Offentlige byrom har bestandig vært viktige arenaer i demokratiske samfunn. Her foregår meningsutvekslinger, demonstrasjoner, aksjoner, taler og andre former for symbolske handlinger. Selv i dag hvor mye foregår på nett og i media, tyr fortsatt folk til gatene for å demonstrere og uttrykke seg. Byrommene er derfor fortsatt svært sentrale demokratisk arenaer. Byplanlegging og utforming av byene våre legger føringer for hvordan vi oppholder oss i, og bruker offentlige rom. Derfor er det viktig at myndighetene er en kontrollaktør i arealutviklingen og sikrer demokratiske og tilgjengelige offentlige rom. For å skape demokratiske byrom er vi også avhengig av en reell medvirkningsprosess som er inkluderende og mangfoldig i byplanleggingen. Byutvikling er makt.
Hvem har makta i norske byrom? Tradisjonelt sett har byens rom blitt utviklet og eid av kommunene i Norge. De siste tiårene har imidlertid private aktører i økende grad fått være med i ulike steg av planleggingsprosessen. Dette innebærer at private eiere får mulighet til å planlegge og betaler for utformingen av byrommene. Ved flere tilfeller har eierskapet til byrommene ikke blitt overført tilbake til kommunen etter at de er ferdigstilt. Denne nye arbeidsfordelingen mellom private aktører og kommunen innebærer altså at flere byrom blir værende i private hender.
Byens rom eies i dag av ulike aktører: kommune, bydel og private eiere. I prosessen med å utvikle byrom er det vanlig at kommunene stiller krav til den fysiske utformingen av byrommene. Det stilles imidlertid ikke krav til hva som skal tåles i byrommene. Det er heller ikke avklart juridisk hva som ligger i begrepet ‘offentlig tilgjengelig’. At det ikke er presisert i loven hva som ligger i offentlig tilgjengelige byrom fører til at private eiere har et stort rom til å bestemme over offentlige rom. Dette kan få forskjellige utslag avhengig av om det er f.eks. offentlig eid og privat driftet, eller omvendt.
Private eiere eller driftere av offentlige byrom, slik som et torg, kan for eksempel nekte partier å drive valgkamp, nekte adgang og bortvise folk eller legge restriksjoner på demonstrasjoner. Dette fører til ulike barrierer for følgende demokratiske aspekter: Tilgjengelighet, bruksmangfold, medvirkning, samhold , representasjon.
Offentlige byrom har en tydelig demokratisk funksjon. De skal være en plass for meningsytring, meningsutveksling, og hvor grupper skal kunne utøve sin forsamlingsfrihet. Utfordringen vi står overfor er at vi har et umodent lovverk som ikke klarer å ta inn ytringsfrihet godt nok i møtet med disse barrierene.
Et verktøy i demokratiseringen av offentlige byrom er reelle medvirkningsprosesser. Forskning på medvirkningspraksis i Norge viser at det sjeldent legges opp til medvirkningsprosesser som går dypere enn det lovverket krever. Dette medfører at forslagsstillere og utviklere ofte kan dokumentere at de har oppfylt kravet for medvirkning uten at alle grupper har blitt inkludert.
For å styrke mulighetene for reell påvirkning mener Spire at det må utarbeides en forskrift om medvirkning i arealplanlegging. Denne må ha en tydeligere definisjon av hva medvirkning er og gi rammer for hvordan man skal tilrettelegge for aktiv deltakelse. Videre må det stilles tydelige krav til hva som forventes av forslagsstillere og hvordan innspill bør vurderes av forslagsstillere, kommunal planadministrasjon og politikere.
En av de mange konsekvensene av koronapandemien er at flere offentlige rom har blitt flyttet til nett. Hvordan påvirker dette det demokratiske ved byrommene? Denne overføringen endrer hvem det er som sitter på definisjonsmakta til å bestemme over og regulere ‘det offentlige’. Det ansvaret myndighetene har for å sikre inkludering, tilgjengelighet og meningsutveksling i offentlige byrom blir nesten umulig å videreføre digitalt. I stedet er det teknologiselskapene og driftere av digitale plattformer som påtar seg denne oppgaven. Dette er problematisk da disse aktørene står nesten fritt til å drifte og moderere sine plattformer som de selv ønsker, uten særlig muligheter for innspill fra offentligheten. Igjen overføres makt til selskaper med få demokratiseringsprosesser
