12.12.2025
Av Linnea Östgård, SEED-deltaker 2025-26
Det finnes mange fellestrekk mellom bønder i Malawi og Norge. Etter å ha besøkt småbruk i begge landene, har jeg fått et innblikk i noen av de alvorlige utfordringene som møter dem hver eneste dag.
Vi liker kanskje å tro at den maten vi dyrker i landet vårt er av god kvalitet, med gjennomsiktige produksjonsprosesser og gode vilkår. Dette betaler vi jo gjerne mer for. Men hvordan ser regnestykket i jordbruket egentlig ut? Hvor havner pengene våre?
Dagens jordbruk er preget av en skjevfordeling. I 2025 tjener en bonde i Norge omtrent 23% av den totale summen av en liter melk solgt i norske dagligvarehandler. I dagens finansielle klima tilsvarer dette bare 6,60 kroner per liter melk (1). Hvor blir de resterende 77% av?
I 2011 havnet 22% av den totale salgsavkastningen rett i lommen på matvaregigantene REMA1000, KIWI og Norgesgruppen. Dette er prosenter som Matkjedeutvalget ikke klarte å gjøre rede for i deres årsrapport (2). Tendensen fortsetter å gjøre seg gjeldende. Størsteparten av de resterende prosentene sies å gå til “andre salgsrelaterte kostnader”- altså matvaregigantene selv. De store matvarehandlerne tjener dermed like mye som, eller mer, per liter melk, sammenliknet med bøndene . Det vitner om et system der makt og profitt konsentreres i toppen, mens de som faktisk produserer maten vår sitter igjen med minst.
Bønder i Norge bruker den samme gjødselen som andre bønder verden over (3). I Malawi brukes den norske gjødselprodusenten Yaras produkter med like stor iver som i Norge. Det er en syntetisk fossilbasert gjødseltype som utarmer jorden og gjør bøndene som bruker det avhengige av en jevn tilførsel (4). Om det blir nedgangstider i gjødselproduksjonen vil ikke bønder, hverken i Norge eller Malawi, få kortreist og lokal mat på bordet. Jorden blir ubrukelig, uansett hvilken side av ekvator den befinner seg på.
I Malawi er 80% av befolkningen bønder. For å sikre en jevn tilførsel av mat har de fleste husholdninger en personlig jordlapp der de dyrker mais eller bønner. I Norge har den moderne kjøkkenhagen blitt en trend – i Malawi er den helt nødvendig for overlevelse. Jordbruket drives av kollektivisme, der landsbyer går sammen for å dyrke felles jord og sikre en felles matkilde. De største jordbrukene betegnes som megafarmer, og er store oppkjøpte landområder som brukes til kommersiell virksomhet. I Malawi kjøper ofte store selskaper, som matvarekjeden Shoprite, opp både kommersielt produsert mais og produkter dyrket av enkeltbønder for en kriminelt billig penge. Både småbøndene og storbøndene sitter dermed igjen med veldig lite av profitten av det de dyrker. De blir nødt til å selge varene sine til lavt betalende kjeder og enkeltpersoner som vil kjøpe av produksjonsoverskuddet, ellers sitter de igjen med ingen ting. I likhet med Norge er systemet bygd slik at den hardtarbeidende bonden blir den tapende parten økonomisk.
Det er ikke kun pengesterke oppkjøpere som stikker kjepper i hjulene. Bønder i Norge og Malawi bruker gjødselen produsert av Yara flittig og det var inntil nylig et økonomisk fornuftig valg. Men det siste året har prisene økt kraftig (5), og det har vist seg å være både økonomisk, sosialt og økologisk ugunstig (4). Gjødsel er en essensiell del av det å drive jordbruk. Den som har råderett over gjødselet har råderett over produksjonspotensialet og over maten. Er vi sikre på at Yara kan bidra til det jordbruket vi ønsker å ha, ikke bare i Norge, men også i land som Malawi?
Norge har ansvar for å bidra til å sikre mat på bordet for alle vi deler denne kloden med, og det må gjøres på en rettferdig bærekraftig måte. Den kontinuerlige bruken av Yaras syntetiske gjødsel svekker muligheten for matproduksjon for fremtidige generasjoner. Dessuten støtter produksjonen opp under en oljeindustri som må fases ut.
Bønder over hele verden kjemper for en levelig inntekt, og i Norge ser de seg nødt til å slutte med driften når endene ikke møtes (6). I Malawi sulter folket når avlingene svikter.
Det er helt nødvendig at i Norge tar sitt ansvar for jordbrukets utvikling. Hvis du ødelegger noe så betaler du – og nå må vi betale for det vi har ødelagt. Pengene vi har tjent på en årrekke med kortsiktig økonomisk vinning må brukes til å sikre et robust og bærekraftig jordbruk. Norge bidrar til usikre og rettferdige matsystemer globalt. Gjennom å opprettholde et økonomisk system som nedprioriterer bonden, samt fremme et gjødselvalg som bør høre fortiden til, bidrar vi til utnyttelsen av bønder.
Stopp utnyttelsen av bøndene!
Kilder:
